Spår svak Svensk regjering

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 15.09.2014 kl. 13:52 (Oppdatert 15.09.2014 kl. 14:30)

Politikkemail email email email email email email divider translate email email email
img

Svensk politikk går en usikker fremtid i møte i kjølvannet av riksdagsvalget på søndag. Stefan Löfven vil lede en av Sveriges svakeste regjeringer noensinne.


I virkeligheten var det ikke "Sossarna" som vant, men Reinfeldts regjering som tapte. Socialdemokraterna og deres mulige alliansepartnere på venstresiden, Miljøpartiet og Vänstern, står i realiteten på stedet hvil i oppslutning og mandater. Den eneste bevegelsen av betydning i velgermassen var en stor flokk som forlot det konservative Moderaterna til fordel for Jimmie Åkessons innvandrerkritiske parti Sverigedemokraterns, som fordoblet sin oppslutning til %12,9, og dermed Sveriges tredje største parti.


Det Svenske parlamentariske systemet er i utgangspunktet godt egnet for mindretallsregjeringer, da regjeringen ikke trenger aktiv støtte fra et flertall i Riksdagen, men kun et flertall som ikke vil enes om å felle dem. Men Löfven har allerede skapt ris til egen bak lenge før han senker seg ned i statsministerstolen.


Det har vært sedvane i Riksdagen at den til enhver tid sittende regjering får gjennomslag for sitt budsjett om ikke opposisjonen er villig til å felle dem og danne ny regjering. Men i vår brøt Löfven og Socialdemokraterna selv denne uskrevne regelen da de gikk sammen med nettopp Sverigedemokraterna og stemte ned regjeringens forslag om å heve taket der inntektsskatten slår inn.


Med ett fordoblet Sverigedemokraterna på vippen i Riksdagen kan Löfven fort få tilbake med samme mynt, og med renter og renters rente. Han kan teoretisk stable et flertall på bena ved å lokke et av de borgerlige partiene, enten Centern eller Folkepartiet over blokkgrensen. Men både han selv og de andre partilederne har avfeid den muligheten, i alle fall inntil videre.


Resultatet vil trolig bli en skjør mindretallsregjering som vil vakle fra det ene nederlaget til det andre som en klovn på rulleskøyter i et rom fullt av snubletråder. Åkesson uttaler i dag at han ikke vil bli overrasket om det ender med et nyvalg lenge før fireårs-perioden er utløpt. Men det er vanskelig å se hvordan et nytt valg ville endre den grunnleggende situasjonen.


Problemet er at den fremherskende dynamikken i Svensk demokrati er iferd med å bryte sammen. Dette er ikke bare et Svensk fenomen, men et mønster som etter hvert finnes i de fleste Vestlige stater.


Europeisk politikk gjennom de siste tiårene, særlig etter slutten på den kalde krigen, har vært preget av stadig minskende ideologisk avstand mellom de statsbærende partiene på høyre og venstre side. Velgerne klaget ofte over at det ikke var noen virkelig forskjell på alternativene de hadde å velge mellom, men så seg allikevel nødt til å skjenke sin stemme vekselvis til Knoll og Tott.


Dette skapte en ganske forutsigelig vippehuske-effekt, som gavnet begge sider, der Sosialdemokratene etter en viss periode i regjering opplevde regjeringsslitasje og ble avløst av de Konservative, som så i sin tur gav stafettpinnen over til Sosialdemokratene igjen. Dette var en situasjon som passet det politiske, kulturelle, og ikke minst økonomiske etablissementet såre vel. Alle medlemmer av klubben, som bekjente seg til reglementet og katekismen, generelt for fri innvandring og en neo-liberal økonomisk linje, fikk sine avmålte minuttet i sjefstolen og lukrative posisjoner.


Men dette gemyttlige, på grensen til det småkorrupte systemet er nå iferd med å bryte sammen. Det samme er iferd med å skje i en rekke Europeiske land. Ukip i Storbritannia, Geert Wilders' parti i Nederland og Marine La Pens Nasjonal Front i Frankrike er alle partier som forstyrrer den tradisjonelle politiske dynamikken.


Frihetspartiet i Østerrike er et godt eksempel på hvordan de nye høyrepartiene kan undergrave de gamle statsbærende partiene. I valg etter valg forsøker de tradisjonelle partiene å sky de innvandringskritiske nykommerne, selv om de sitter på vippen i nasjonalforsamlingen.


Men dette gavner kun partiet som er utstøtt fra det gode selskap, siden det tvinger de gamle partiene inn i en stadig klammere og åpenlys omfavnelse av hverandre. De er nå i en situasjon hvor de ikke lenger kan veksle på å slå mynt på velgernes misnøye med det partiet som til enhver tid sitter med makten, for de sitter plutselig åpenbart sammen om makten.


Dette er den nye dynamikken Svensk politikk nå er fanget i. Sverigedemokraterna kan sitte uten makt, men også uten skyld, på utsiden av et stadig mer diskreditert og mislikt etablissement og høste inn nye protestvelgere ved hvert valg som går. Om ikke protestpartiet tas inn i varmen og må ta ansvar, eller bryter sammen av indre splid eller skandaler, leder denne dynamikken til en storkoalisjon som ingen er fornøyd med og som gjør selve demokratiet til et narrespill.




Politikkemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Politikk


*/ ?>