NATO i en ny tid: En farlig allianse?

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 22.04.2014 kl. 16:01 (Oppdatert 02.10.2014 kl. 15:35)

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email
img

Den 28. juli i år vil det være 100 år siden utbruddet av Første Verdenskrig. Det burde være en anledning til å betenke at ikke alle forsvarsallianser nødvendigvis bidrar til å skape fred, og noen ganger fører til det eksakt motsatte.


Vårt moderne syn på forsvarsallianser er omtrent utelukkende formet av den Nord-Atlantiske forsvarsalliansen NATO. Og det er gode grunner til at folk i Vesten generelt har hatt et positivt bilde av organisasjonen.


Med unntak av noen ytterst få politiske utgrupper på det ytre venstre er det bred historisk enighet om at den Vestlige alliansen under den kalde krigen var et nødvendig bolverk mot Sovjet-kommunistisk aggresjon og ekspansjonisme, samtidig som den bidro til å forhindre lokale og regionale konflikter som kunne ført til en katastrofal ny, og kanskje siste, verdenskrig. Uansett hvor usmakelig og ubehagelig terrorbalansen var å leve med for de av oss som husker den, så fungerte tross alt prinsippet, og freden ble opprettholdt i det tidligere så krigsherjede Europa.


Men spørsmålet er ikke bare om omstendighetene har forandret seg i en ny tid, men også om man i dag snakker om det samme NATO. Da Warszawa-pakten, og deretter Sovjetunionen, falt sammen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet så det ut til at også NATOs betydning ville skrumpe inn, selv om alliansen formelt sett vedvarte.


Den Amerikanske utenriksministeren James Baker III forsikret Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov og senere den Russiske presidenten Boris Jeltsin om at NATO ikke hadde noen hensikt om å ekspandere østover mot Russlands grenser bortsett fra det gjenforente Tyskland.


Med et nøytralt Øst-Europa og et sterkt svekket Russland, som på dette tidspunktet uansett ønsket å innlemmes i det Europeiske fellesskapet, var utsiktene gode for en vedvarende fred selv uten noen terrorbalanse. Men av flere grunner har ikke utviklingen fortsatt i den retningen.


Fremtidige historikere vil sannsynligvis debattere gjennom utallige bind og fotnoter om hvorfor ting gikk som det gikk, og om NATOs utvikling gjennom de siste 10-årene fant sted på grunn av maktpolitiske vurderinger eller rett og slett på grunn av etablerte organisasjoner og byråkratiers tendens til å finne nye oppgaver og begrunnelser for sin fortsatte eksistens etter at det opprinnelige problemet de var satt til å løse har opphørt å eksistere.


Utviklingen av det nye NATO har foregått så gradvis over tid at det ofte kan være vanskelig å stoppe opp og se hvor stor forskjellen er mellom gårsdagens forsvarsallianse og det NATO vi ser i dag. Den opprinnelige North Atlantic Treaty Organisation var en rent defensiv forsvarspakt mellom Nord-Amerika og det vestlige Europa. Dagens NATO har utviklet seg til noe helt annet.


Den spede begynnelsen kan spores tilbake til konfliktene i det tidligere Jugoslavia. Da NATO til slutt grep inn i den Bosniske borgerkrigen følte et flertall at det lot seg rettferdiggjøre for å stanse et blodbad og nettopp opprettholde freden i Europa. Da NATO, anført av USA, noen år senere grep inn i den etniske konflikten i Serbia og tvang frem et selvstendig Kosovo etter et voldsomt bombeangrep på Serbia markerte det en tøying av grensene og også en utfordring til Serbias tradisjonelle allierte Russland.


NATO hadde nå også begynt å innlemme stadig flere av Russlands naboland i Øst-Europa i alliansen på tross av Bakers løfte. Og i organisasjonens hovedkvarter i Brussel snakket man nå om begynnelsen på en ny doktrine som omfattet militær inngripen "out of area", altså en åpning for å sette inn NATO-styrker utenfor det opprinnelige mandatområdet i Europa. 


Terrorangrepene 11. september 2001 var den første anledningen til å sette denne doktrinen ut i livet. Og operasjonen kunne tross alt rettferdiggjøres utifra et angrep på et medlemsland.


Men kulminasjonen av NATOs utvikling fant sted i mars 2011, da alliansen angrep Libya for å styrte regjeringen til Muammar Gaddafi. Uansett hva man måtte mene om Gaddafis regime så hadde han ikke angrepet noe NATO-land eller noen av Libyas nabostater. Det Nord-Afrikanske landet lå også klart utenfor NATOs opprinnelige intressesfære og hadde gjennom de siste årene samarbeidet med Vestens krig mot terror. 


Angrepet markerte også den endelige slutten på Russlands vilje til å samarbeide med vestalliansen. Vladimir Putins regjering hadde opprinnelig støttet vedtaket i FNs Sikkerhetsråd som godkjente opprettelsen av en flyforbudssone. NATO tolket øyeblikkelig denne resolusjonen som et mandat til en full bombekampanje og militær støtte til opprørsstyrkene som styrtet og myrdet Gaddafi. NATOs forvandling fra en forsvarsallianse til et militært redskap for å håndheve et Amerikansk og Vestlig overherredømme var nå fullbyrdet.


Dette er bakgrunnen for at Russland nektet å gå med på noe FN-mandat i forbindelse med borgerkrigen i Syria og hvorfor de øyeblikkelig tolket EU og USAs støtte til kuppet i Ukraina som en aggressiv handling rettet mot dem selv. Det ville svært raskt blitt uholdbart at Russlands eldste og viktigste flåtebase, Sevastopol på Krim-halvøya, ble liggende i et NATO-alliert Ukraina. 


Det snakkes nå høyt om en ny kald krig. Og Europa står nå på randen av en økonomisk katastrofal konflikt med sin viktigste energileverandør. Oppbyggingen av militære styrker på begge sider og et uforberedt og svakt diplomati har skapt en reell fare for en virkelig krig som ingen kan forutse omfanget av.


På samme vis som fremtidige historikere vil debattere årsakene til dagens konflikter så har historikere i 100 år forsøkt å slå fast de grunnleggende årsakene til utbruddet av Første Verdenskrig som førte til så mye elendighet for Europa som hjemsøker kontinentet den dag i dag. 


Men de fleste som har studert hendelsesforløpet i forkant av krigsutbruddet peker på det kompliserte alliansesystemet som var blitt bygget opp mellom stormaktene i Europa. Tyskland var alliert med det Østerrisk-Ungarske keiserriket gjennom den såkalte Trippelalliansen, mens Frankrike var alliert med Russland og Storbritannia i Trippelententen. 


Da arvingen til den Østerrisk-Ungarske keisertronen ble myrdet av en Serbisk attentatmann i Sarajevo i 1914 utløste den isolert sett maktpolitisk ubetydelige hendelsen et skred i alliansesystemet som dro hele Europa, og til slutt hele verden, ned i avgrunnen.


Serbia var, dengang som nå, alliert med Russland. Så Østerrikes krigserklæring førte til krig med Russerne. Dette igjen forpliktet Tyskland til å støtte Østerrike, og Frankrike og Storbritannia til å gå inn på Russlands side i krigen. Allianser som var ment å skulle sikre maktbalansen og freden i Europa hadde istedet utløst historiens verste krig og lagt grunnlaget for den neste.


Spørsmålet Norge og andre Europeiske land må stille seg i dag er om NATO fortsatt tjener deres økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser eller om alliansen i dag snarere er blitt en fare for, heller enn en bevarer av, verdensfreden.


(BBCs dokumentarserie om Den Første Verdenskrig i 10 deler)




Opinionemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Opinion


*/ ?>