Slutten på Illusjonenes Tidsalder

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 18.07.2012 kl. 22:24 (Oppdatert 05.08.2012 kl. 15:44)

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email
img
Henrik Ibsen skrev, "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme." Veldig mange mennesker er iferd med å bli svært ulykkelige, da de er iferd med å oppdage at viktige deler av livet deres var bygget på løgner.

Hele den Vestlige og industrialiserte verden er inne i en krise som ikke kun er en ordinær økonomisk bølgedal som kommer og går med jevne mellomrom i et normalt fungerende økonomisk og sosialt system, men er rystningene i et system som er iferd med å grunnleggende bryte sammen. Fremtiden vil ikke lenger være en litt annerledes og litt mer komplisert utgave av fortiden, men noe radikalt annerledes. Grunnen er at dagens samfunn i stor grad er tuftet på uholdbare illusjoner.

*****


Den Amerikanske historikeren Joseph Tainter beskrev i sin bok "The Collapse of Complex Societies" fra 1988 hvordan avanserte samfunn og sivilisasjoner kunne bryte sammen selv uten angrep utenfra. Han kom til at et grunnleggende og gjentagende problem var en stadig økning av hvor kompliserte disse samfunnene var. Samfunn, i likhet med enkeltmennesker, har en tendens til å samle på mer enn de kaster, til de til slutt finner det vanskelig å flytte på seg. Vi investerer i løsninger på våre problemer, og finner det vanskelig å forkaste eller gi slipp på det vi har bygget opp.

Dette er en nesten naturgitt prosess, og nesten uunngåelig gjennom tid. Politikere finner det lettere og mer prestisjefylt å vedta nye lover enn å fjerne eller forenkle gamle lover som kan hende har utspilt sin rolle. Det er mye enklere å bygge opp et byråkrati for å løse et samfunnsproblem enn det er å avskaffe det når samfunnsproblemet enten er løst eller rett og slett ikke relevant.

Slik har det seg at våre samfunn, både høyt og lavt, nesten alltid baller på seg nye og kompliserende elementer. Det sier seg selv at om denne prosessen får pågå lenge nok så går til slutt "vinninga opp i spinninga". Energimengden, enten det bokstavelig talt er energi, for eksempel olje, kapital, eller ren menneskelig innsats, som må til for å opprettholde systemet overstiger til slutt de sosiale godene systemet leverer.

Når man kommer til dette punktet kan man i teorien reformere systemet, ved å radikalt luke ut merkostnadene og komplikasjonene, og dermed opprettholde kontinuiteten og redusert de omveltningene og lidelsene et sammenbrudd og revolusjonære omveltninger alltid fører med seg. Historien viser dessverre at det er utrolig vanskelig å reformere grunnleggende kulturelle holdninger og samfunnsstrukturer.

*****


Den Vestlige verden har kommet til et historisk vendepunkt der vi teknologisk kan gjøre mer med mindre, men som samfunn gjør mindre med mer.

Den mest grunnleggende årsaken ligger, som alltid, i økonomien. På 1970-tallet gikk den dominerende Vestlige makten, USA, fra å være en oljeeksportør til å måtte importere oljen til å drive ikke bare en stadig større bilpark, men økonomisk vekst rent generelt. Denne utviklingen, hvor Vesten levde stadig mer på nåde fra oljeproduserende land, sørlig i Midt-Østen, rammet forbrukere og arbeidere på to måter.

Siden olje brukes til stort sett alt i økonomien, fra å produsere maten, transportere den til butikkene, og å transportere folket til butikkene, så fungerer enhver økning i oljeprisen som en ekstra skatt på hver borger. Enorme summer begynte å flyte motsatt vei av oljen til de oljeproduserende landene. Om ikke noe ble gjort ville resultatet før eller siden bli at diverse oljesjeiker kunne kjøpe opp all produktiv kapital i de industrialiserte landene og erstatte den Vestlige kapitalistklassen.

Løsningen var å gjøre Vestlige kapitalister rikere i takt med oljeprodusentene. Dette kunne bare skje gjennom en omfordeling fra den Vestlige middelklassen til toppen av inntektstigen. Reallønnen for deg jevne Vestlige arbeider har i beste fall stått på stedet hvil siden 1970-tallet, selv om produktiviteten per arbeider, på grunn av teknologisk utvikling, har flerdoblet seg. Forskjellene mellom de rike og resten, som hadde vært relativt moderat siden reformene under den store depresjonen og Den Annen Verdenskrig, begynte å skyte i været.

Denne "løsningen" bragte med seg nye problemer. Hvordan kunne Vestlige forbrukere fortsette å forbruke når deres lønninger og arbeidsmuligheter ble presset av utflagging av jobber, innvandring av billig arbeidskraft, og manipulasjon av pengesystemet? Løsningen, som også grunnfestet pengestrømmen fra bunn til topp, var finansialisering av økonomien og enkelt tilgjengelig kreditt.

*****


Valget av President Ronald Reagan i USA og Statsminister Margaret Thatcher i Storbritannia på begynnelsen av 1980-tallet markerte begynnelsen på et voldsomt frislipp i finansøkonomien, som forplantet seg til hele den industrialiserte veden. Den økonomiske veksten, som hadde stagnert på 70-tallet tok seg tilsynelatende opp igjen.

Men denne veksten var i stor grad basert på lånte penger. Kredittkort, som tidligere hadde vært et eksotisk betalingsmiddel for en lien overklasse, ble etter hvert allemannseie. Stater tok også opp stadig større lån på skattebetalernes vegne gjennom det internasjonale obligasjonsmarkedet. 

Den nye strømmen av penger skapte faktisk en påtagelig vekst i brutto nasjonalprodukt og gjorde det mulig å tro på en fremtidig økonomi som var basert på tjenester, ikke produksjon av varer. Inflasjonen som denne pengestrømmen skapte ble på grunn av det manglende lønnspresset, og den stadig større strømmen av billig importerte varer fra særlig land i Asia som overtok industriarbeidsplassene, ble i hovedsak kanalisert til finansielle bobler - først i verdipapirer under den såkalte dot.com-boomen, og så i eiendomsmarkedet etter børskrasjet ved årtusenskiftet.

*****


Det var under denne siste, og største, boblen at illusjonene som underbygde systemet virkelig fikk monumentale proporsjoner.

I Joseph Tainters teorier om samfunnsmessige sammenbrudd var den økende komplikasjonen som tynget systemet et resultat av i og for seg ærlig mente forsøk på å lage løsninger på reelle samfunnsproblemer.

Det internasjonale banksystemet og det såkalte Shadow Banking System av hedgefond og superrike hadde gjort store penger på å kjøpe og selge verdipapirer. Men det var en øvre grense for hvor mange aksjer og gjeldsobligasjoner som eksisterte. Løsningen på finansnæringens problemer kom merkelig nok fra landbruket.

Bønder hadde i lang tid brukt såkalte derivater for å forsikre seg mot dårlige høster og plutselige prisendringer. Disse verdipapirene, som var omsettelige, var ikke eierandeler i hvete eller mais, men baserte seg på verdien av disse. I bunn og grunn var det forsikringspremier. Finansbankene skjønte at du strengt tatt kunne lage derivater basert på hva som helst, til og med andre derivater. Og du behøvde ikke ha noen direkte investering eller interesse i den underliggende verdien for å kjøpe og selge derivatene.

Dette åpnet for en praktisk talt ubegrenset kilde av verdipapirer og mangedoblet pengestrømmen i systemet. Låneslusene ble for alvor åpnet. Lokale banker, som tidligere hadde vært forsiktige med å gi boliglån, fordi de selv måtte ta tapene om lånene ble misseligholt ga nå enorme lå til tvilsomme betalere. Årsaken var at de nå ikke lenger satt på lånene selv, men buntet dem sammen i pakker, såkalte Mortgage Backed Securities, som ble solgt videre til de store finansbankene, som igjen solgte dem videre, for eksempel til Norske kommuner, og i tillegg skrev ut og solgte derivater, veddemål på om verdien av pakkene ville stige eller synke.

Denne prosessen endte i det absurde, der pakker av verdipapirer ble hakket opp og buntet sammen i nye pakker, videresolgt og splittet i nye pakker i en nærmest uendelig prosess. I høringer i ettertid har sjefene i banknæringen vedgått at de selv ikke forsto eller hadde oversikt over produktene de solgte.

Men denne kompleksiteten var ikke et tilfeldig resultat av løsningen på et samfunnsproblem, men en overlagt handling for å tilsløre en enklere sannhet. Finansnæringen hadde hevdet at de skapte verdier og fjernet risiko. Men den enkle sannheten var at den eneste virkelige kapitalen som korthuset hvilte på var renter og avdrag betalt av alminnelige lønnstagere som hadde stadig mindre å rutte med.

Komplikasjon koster også, i alle sammenhenger. Hver eneste bank, megler og finansmann som pakket om eller videresolgte verdipapirene skulle også ha betalt. Hver runde i systemet skummet av verdi fra den samme underliggende pengestrømmen. I stedet for å skape verdi og fjerne risiko hadde de laget en finansiell maskin som fjernet verdi og hopet opp risiko.

Vestlig økonomi hvilte stadig mer på et grunnlag av rent regnskapjuks. Folk levde på lån basert på boliger som var kunstig skrudd opp i pris, fordi andre kunne ta opp urealistiske lån for å kjøpe overprisede boliger, mens pensjonen deres satt i fond som var stappet fulle av verdipapirer basert på de boliglånene de selv ikke lenger var istand til å betjene.

Da sammenbruddet i systemet begynte i 2007, og kredittkranene begynte å skrus igjen, begynte også kjøpekraften til forbrukerne å forsvinne. For få arbeidere hadde virkelige inntekter basert på virkelig verdiskapning.

*****


Det viste seg at Vestlig velstand gjennom flere tiår hadde bygget på en illusjon. Velstand gir også rom for luksus. Og illusjoner kan være en form for luksus.

I gode tider kan et samfunn ta seg råd til ikke bare dyre hus og fine biler, men også mer abstrakte kostnader. Få bryr seg om at industriarbeidsplasser legges ned og sendes til Kina om de føler de er sikret en bedre jobb i servicenæringen. Kun et mindretall lar seg virkelig hisse opp over stor innvandring om de føler det ikke undergraver deres egne goder.

Foreldre som tror deres barn er sikret en fremtid i reklamebransjen eller media kan koste på seg illusjonen om at man ikke behøver en skikkelig utdanning i "vanskelige" fag som matematikk eller kjemi. Folk som tror pensjonisttilværelsen på Costa del Sol er sikret kan koste på seg å betale avlat over skatteseddelen til uhjelp de selv ikke tror hjelper og sosiale stønader til grupper de ikke selv tror har fortjent dem.

Vi har et økonomisk system der stadig større summer strømmer omkring, men stadig mindre faktiske varer produseres. Vi har et utdanningssystem som utmatrkulerer unge til til reelle jobber, som samfunnet trenger, som ikke lenger er der, og stadig flere til arbeidsplasser som forbruker, ikke skaper virkelig velstand.

Hvor mange flere stillinger enn før eksisterer for folk med ren administrativ utdanning i dag i f.eks. samferdsel, i forhold det som faktisk blir bygget og fornyet av offentlig transport og infrastruktur? Hvor mange flere sosionomer arbeider i dag i barnevernet i forhold til hvor mange barn som faktisk blir, vel, vernet?

Og det som gjør det vanskeligere er at, selv om dette også har bieffekten av å skape sikre stemmer for visse politiske grupperinger, så er ikke dette rene sinekyrer i Gresk stil. Disse folkene jobber utvilsomt. Om de, eller deres politiske og administrative ledere blir konfrontert med skepsis, så kan de bokstavelig talt dokumentere en voldsom mengde arbeidstimer nedlagt i papirer, utredninger og vedtak. Det som forsvinner i tåken er hvorvidt noe mer har blitt gjort for å løse de faktiske problemene hele organisasjonen er der for å ta tak i.

Vi har offentlige arbeidsplasser, hvor det er stor aktivitet, men hvor det aldri kommer opp om arbeidet faktisk bygger noe konstruktivt, og et økonomisk system basert på vekst, men hvor vekst kun er definert som økende pengemengde og økende gjennomstrømning av penger, ikke om det bygges opp faktisk kapital i samfunnet i form av infrastruktur og velstand.

Det er det den postmoderne filosofen Jean Baudrillard så fint kalte et Simulakrum. Det er et simulakrum av arbeid og et simulakrum av vekst, symbolske handlinger som tilslører en virkelighet som ikke lar seg manipulere etter behag med samme letthet.

Problemet er nettopp at virkeligheten før eller siden alltid gjør seg gjeldende. Symboler, forestillinger, og den virtuelle verden former våre liv kun i den grad de underliggende materielle ressursene tillater det. Man kan leke kontor, men kun så lenge noen lager maskinene. Man kan leke "trader", men kun så lenge noen faktisk dyrker maten og klinker skipene.

Hele bruk og kast mentaliteten, ikke bare i ting, men også i kultur, er basert på at ingen ting trenger å ha varig verdi fordi det kan byttes ut med noe nytt på løpende bånd. Vi har som samfunn blitt vant til at det ikke er verdt å spare, og kvalitet er likegyldig, fordi alt kan erstattes av ting vi ikke lenger er istand til å lage med penger vi ikke er istand til å tjene.

Så lenge den grunnleggende illusjonen om velstand vedvarte kunne man innbilde seg at man kunne forbruke uten å produsere, at man kunne ha fri handel med land land med slavelønner uten reguleringer, men samtidig opprettholde høyt betalte arbeidsplasser her hjemme, at man kunne slette vitenskap fra pensum, men fremdeles være en verdensleder i teknologi, at man kunne koste på seg milliardærer uten at det ville påvirke de lavtlønnede, at man kan ha fri innvandring uten at dette undergraver samfunnssolidariteten og skatteviljen til å opprettholde velferdsstaten, og at man kan ha en samfunnsorganisasjon hvor de eldre kan utnytte de yngre via et forvrengt og boblepreget bolig og leiemarked, men samtidig få til at de unge etablerer seg, og kan skape de verdiene som skal opprettholde pensjoner og samfunnsgoder inn i fremtiden. 

*****


Det er en grunn til at samfunn, kulturer og organisasjoner som har havnet i en uholdbar situasjon ikke makter å legge om kursen. Når folk ber om en løsning, ikke bare dommedagsprofetier, så ligger det som oftest en usagt forutsetning der. Det de i virkeligheten vil ha er en løsning som vil tillate dem å fortsette akkurat som før.

Nesten enhver situasjon, uansett hvor skakkjørt, kan som regel rettes opp. De fleste systemer kan i teorien reformeres. Men det er en avgrunn mellom kan og vil. De fleste mennesker vil omtrent automatisk forsvare det bestående. Selv om det de har er uholdbart, så er det deres. Og de som sitter på toppen og virkelig er i en situasjon til å ta avgjørelser og gjennomføre endringer er nettopp de som har hatt mest å vinne på det nåværende systemet. Og som Upton Sinclair, den Amerikanske skildreren av undersiden av Amerikansk kapitalisme, en gang skrev, "Det er veldig vanskelig å få noen til å forstå noe, når lønnen deres er avhengig av at de ikke forstår det."


Opinionemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Opinion


*/ ?>

Bra skrevet!

Dette var en god oppsummering av problemene vi er i. Landene med mest gjeld vil falle hardest når virkeligheten tar de igjen så vi bør nok være forberedt på en smell, vi også. Trist at vi tror vi kan fortsette som vi gjør uten å gjøre endringer, "man kan ikke lage omelett uten å knuse egg"...