Den tidligere Norske ministeren fra Høyre (konservative), Kristin Clemet, som nå leder den neo-liberale tankesmien Civita, har i et intervju med Dagsavisen kommet med et utspill i innvandringsdebatten som har skapt oppsikt. Hun argumenterer for fri og ubegrenset innvandring fra hele verden.

Hvis vi mener at det bør være fri flyt av varer og tjenester, slik vi prøver å få til gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO), bør det prinsipielt også gjelde for mennesker. Det er det eneste riktige standpunktet, både moralsk og ut fra et nytteperspektiv, sier Clemet.

Dette utspillet er nok mest egnet til å sjokkere og forvirre venstresiden, hvor mange i utgangspunktet vil se dette som en uventet ideologisk seier. Men de vil ta feil. For høyresiden, og partiet Høyre i særdeleshet, har i lang tid skjønt noe som har gått venstresiden hus forbi. Det er i realiteten en god stund siden Høyre snudde i innvandringsspørsmålet. Det var to grunner til det, en internasjonal, som du vil gjenfinne i de fleste Vestlige land, og en som er mer spesifik for Norge.

Den siste har sin bakgrunn i at Høyre oppdaget at den overveiende største gruppen av ikke-Europeiske innvandrere i Norge kom fra Pakistan, og ikke bare det, men også i stor grad fra landsbygden. Enn videre gikk det opp for dem at til forskjell fra feks. sine Hinduistiske naboer og arvefiender i India, så var disse rurale Pakistanerne naturlige konservative. Om bare Høyre tonet ned sin innvandringsmotstand, hadde de alle mulighetere til å plukke velgere i innvandrermiljøet.

De har da også hatt overbevisende suksess i dette forsøket, og har en, for mange, overraskende sterk støtte, og mange aktive partirepresentanter, fra det Pakistanske miljøet. Om dette til syvende og sist vil oppveie for den støtten de dermed har mistet blant innfødte Nordmen til det mer innvandringsfiendtlige Fremskrittspartiet vil kun tiden vise.

Men den første, og vel mer avgjørende, motivasjonen til å snu i innandringsspørsmålet er en som etterhvert deles av den tradisjonelle høyresiden i de fleste Vestlige land, USA inkludert. Grupperinger innen høyresiden forstod at de via innvandring kunne oppnå to massive ideologiske seire som de lenge hadde avskrevet som tapte.

Helt siden venstresidens storhetstid omkring og etter Annen Verdenskrig, hvor velferdsstaten ble etablert av de Sosial-Demokratiske partiene i Vest-Europa, og Roosevelts "New Deal" i USA, og en dypgripende utjevning av klasseforskjellene ble gjennomført, så strittet høyresiden imot dette, og så helst at disse reformene ble rullet tilbake. Men utover 60-tallet forstod de at det var praktisk talt umulig å få demokratisk gjennomslag for å nedbygge velferdsstaten. Det fantes rett og slett ikke noe flertall i befolkningen for en slik politikk. Det beste de kunne håpe på var å bremse videre reformer.

En av dem som først forstod hvordan man kunne snappe seier fra nederlagets kjever var Monetarismens far, og Nobelprisvinner i økonomi, Milton Friedman. Han postulerte at "Man kan ikke ha både fri innvandring og en velferdstat".

Velferdstaten er til syvende og sist en samfunnskontrakt som i sin mest grunnleggende form går ut på at jeg går med på å støtte min nabo når han/hun trenger det i den forvissning at de til gjengjeld vil gjøre det samme når jeg trenger det. Men forutsetningen for denne solidariteten er at folk føler et minimum av felles interesser og kulturelt fellesskap med resten av samfunnet de blir bedt om å ofre for, og en tro på at stort sett alle jobber for de samme målene.

Massiv innvandring av grupper som har lite kulturelt til felles med den opprinnelige befolkningen, og liten vilje eller evne til å integrere seg i det eksisterende samfunnet undergraver denne samfunnssolidariteten. De fleste undersøkelser som er gjort på området viser at skatteviljen synker drastisk de steder hvor befolkningen er splittet i etniske og kulturelle grupper. Politikken opphører faktisk i stor grad å være et spørsmål om høyre og venstre i tradisjonell forstand i det hele tatt og blir istedet et spørsmål om "oss og dem".

Men høyresiden hadde mer å vinne på massiv innvandring av først og fremst lavt utdannet arbeidskraft, basert på det gode gamle kapitalistiske diktum om tilbud og etterspørsel. Tilførsel av store nye grupper av lavt utdannede arbeidere ville uunngåelig drive ned reallønningene for arbeiderklassen igjen. Plutselig ville ikke bare utgiftene for bedrifter og fabrikker senkes betydelig, det ville også, for første gang på et par generasjoner, bli reellt mulig med det gamle adelsmerket for overklassen, tjenere. Man er jo tross alt ikke rikere enne man er rikere enn naboen, og kan vise det. Når du har butler, hushjelp, kokke og gartner, ja da føler du virkelig at du tilhører de bedre lag av samfunnet.

Men det var ikke en smertefri prosess for høyrepartiene å snu i denne saken. Tradisjonell Burkiansk konservativsme var jo først og fremst basert på en grunnleggende skepsis mot raske og store omveltninger av samfunnsstrukturen og nasjonens kultur. Og den moderne masseinnvandringen (i forholdstall sannsynligvis mer omfattende enn folkevandringene ved Romerrikets fall) representerer en av de største og raskeste samfunnsomveltningene verden noen gang har vært vitne til.

Omstillingen krevde først en revolusjon internt på høyresiden. Den revolusjonen kom på slutten av 1970-tallet og ble frontet av Margaret Thatcher i Storbritannia. Thatcher huskes i dag hovedsaklig som arbeiderklassen og fagforeningenes store fiende. Færre husker at hun før hun ble valgt til statsminister i 1979 hadde gjennomført en brutal politisk kamp internt i det Konservative Partiet. Hvor enn mislikt hun var blant Arbeiderpartivelgere og politikere, så blekner det nesten i forhold til mislikt hun opprinnelig var blant store grupper innad i eget parti.

Gamle konservative av Edmund Burke skolen hadde som sagt prinsipper og holdninger som ofte overtrumfet rent økonomiske hensyn. Konservative av den gamle skolen var også sterkt patriotiske og skeptiske til stor innvandring som gjorde store endringer i den nasjonale kulturen. Det Thatcher gjorde var intet mindre enn å utskifte hele den ideologiske grunnvollen til partiet. Torypartiet gikk under henne fra å være et konservativt parti til å bli et rent kapitalistisk parti. Konservative partier har stort sett alltid i Vesten vært de fremste våpendragere for det kapitalistiske systemet. Men de to tingene var ikke en og det samme. Noen ting var viktigere enn kroner og øre. Etter Thatchers revolusjon var ikke det lenger tilfelle.

Denne nye grupperingen, som ofte kalles neo-liberale, men også gjerne går under slike merkelapper som neo-konservative eller liberalister (selv om den sistnevnte gruppen har eldre og dypere ideologiske røtter), har i årene som fulgte vunnet frem i mange Vestlige konservative partier, og er også i ferd med å vinne frem i samfunnet generellt. Deres valgsuksesser i de siste årene er paradoksalt delvis basert på at det ennå ikke har gått opp for folk flest hvor positivt innstilt til innvandring de i realiteten har blitt, siden det sjelden (Kristin Clemet i Norge er her et strategisk lite gjennomtenkt unntak) er noe de snakker for høyt om i sine valgkampsprogrammer.

De som istedet rammes hardest av velgernes vrede over innvandringen er partiene på venstresiden, da det er de som åpent har marsjert under denne fanen og frontet saken overfor folket. Venstresiden hadde sitt eget ideologiske hamskifte, men tidligere enn de konservative. De mye mytologiserte 68-erne var den første generasjonen som vokste opp i et samfunn der sosial mobilitet var et faktum på bred skala. De som hadde hode til det og et ønske om å utdanne seg og stige til de øvre lag i samfunnet hadde anledning til det nesten uavhengig av hvor små kår deres familie opprinnelig kom fra.

For denne nye middelklassen virket venstresidens gamle politiske fanesaker, trygder, utjevning, arbeidsvilkår, hele den grunnleggende velferdsstaten, veldig som gammelt nytt, viktige seire javisst, men slag som allerede var vunnet en gang for alle. Det var ikke noe å stå på barrikadene for. Og ungdommen, spesiellt denne generasjonen som hadde tid, ressurser og anledning for det, ville svært gjerne stå på barrikader. Deres ideologiske mobilisering, som stort sett var et produkt av akademiske teorier i tiden, var langt mer preget av symbolsaker og internasjonal politikk og solidaritet. De var preget av en Rousseauiansk idealisering av "Det Andre", og støtte for det post-kolonialistiske tredje verden og flyktninger og innvandrere generellt stod etterhvert høyt på deres dagsorden.

Denne holdningen er i dag katekisme i de fleste Vestlige venstrepartier. Så grunnfestet er det ideologiske forsvaret for innvandringen blant de aktive elementene i disse partiene i dag, at stilt ovenfor valget mellom velferdsstaten og innvandring, som de i stadig flere spørsmål er, så ville de fleste av dem sannsynligvis ofret velferdsstaten på innvandringens alter. Og til forskjell fra høyresiden så er de ikke redde for å si det høyt og klart.

Det er denne holdningen til et problem som hovedsaklig rammer deres egne tradisjonelle velgergrupper både på inntekter og lokalmiljø som ligger til grunn for venstresidens krise i Vesten i dag. Vanlige arbeidere stemmer ikke på Fremskrittspartiet i Norge, og ytterliggående høyrepartier ellers i Europa fordi de støtter lavere skatter for de rike og nedbyggingen av velferdsstaten - de gjør det på tross av disse delene av deres programmer.

Spørsmålet er bare om de tradisjonelle venstrepartiene kommer til å ta inn over seg den erkjennelsen høyrepartiene i stor grad har gjort, og endre kurs. Eller om de vil på til bunns med innvandringsfanen spikret til masten, og helt nye sosial-demokratiske partier vil måtte oppstå i det vakumet de etterlater seg. Mye kan tyde på det siste.