Hvem var Tempelridderne?

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 18.04.2012 kl. 20:28 (Oppdatert 18.04.2012 kl. 21:36)

Kulturemail email email email email email email divider translate email email email
img
Anders Behring Breivik, som drepte 77 mennesker ved regjeringskvarteret i Oslo og på AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 levde i stor grad i en fantasiverden. I denne alternative virkeligheten var han ikke en mislykket forretningsmann som følte han hadde skuffet sine egne forventninger og forventningene til en far som hadde forlatt ham i barndommen; Han var ikke en ung mann som tilbragte sine dager med å spille dataspill og aldri ville oppnå den posisjon i samfunnet han følte han var æslet til; Nei, i sitt eget hode var han en heroisk motstandskjempe, en ridder som kjempet for det rette mot ondskapens krefter, leder for en orden av Tempelriddere.

Det ble ganske fort klart at organisasjonene og de mange støttespillerne Breivik skrev om i sitt manifest og fortalte om i sine forklaringer til politiet hadde svært liten rot i virkeligheten. Men hvem var egentlig disse Tempelridderne som han var så betatt av og som inspirerte hans fantasiverden?

Tempelridderne var en orden av kjempende munker under Korstogstiden. Deres egentlige navn var De fattige soldatbrødre av Salomos Tempel. Og Berhrin Breivik er ikke den første, og vil ikke bli den siste, som har blitt oppslukt av mytene og legendene de etterlot seg.

Bakgrunnen for opprettelsen av Tempelridderordenen var den Arabiske, og senere Tyrkiske, muslimske erobringen av hele den sørlige og østlige delen av Middelhavet i årene etter Profeten Muhammed. Fra 700-tallet stormet Islams hærer gjennom Midt-Østen, Nord-Afrika, Spania og truet den Europeiske Kristenheten fra både øst og vest.

I vest ble de Muslimske Maurerne til slutt stanset av Frankerne, ledet av Karl Martell, i slaget ved Poitiers i 723. Men i øst rykket de islamske styrkene stadig fremover. Det var først og fremst det Greske Bysantinske keiserriket, restene av det som en gang hadde vært den østlige delen av det gamle Romerriket, som måtte tåle den verste støyten.

I slaget ved Manzikert i 1071 tapte Bysantinerne stort sett hele Lilleasia, dagens Tyrkia og den rikeste delen av landet. Fienden sto nå på den andre siden av Bosporusstredet, rett utenfor murene til hovedstaden Bysants, det tidligere Konstantinopel, som i dag heter Istanbul.

Den Bysantinske keiseren Alexios I var desperat og sendte bønn om hjelp til Paven i Roma hvor han tryglet om at den vestlige Kristenhets styrker måtte komme dem til unnsetning. På den ene side måtte dette være en enorm prestisjeseier for Paven. Den Gresk-Ortodokse Kirken i Øst-Europa anerkjente ikke Paven og Den Katolske Kirkes overhøyhet.

På den ene siden må Paven ha vært fristet til å la de Gresk-Ortodokse seile sin egen sjø. Men her var også en gylden mulighet til å befeste Pavekirkens makt og myndighet, ikke bare i åndelige spørsmål, men også i håndfast jordisk forstand. I tillegg kom også pilegrimsproblemet.

Det er vanskelig å fatte i dag hvor stor rolle pilegrimsferdene spilte for Kristne i Middelalderen. Disse reisene til helligdommer i inn og utland var storindustri, ja, faktisk en av de få virkelige industriene av format på denne tiden. I motsetning til Muslimer som bør ha gjennomført Hajj, pilegrimsferden til Mekka en gang i løpet av sitt liv, så var det Kristne som praktisk talt levde hele sitt liv på pilegrimsferd.

Den helligste av alle helligdommer en Kristen kunne oppsøke for å søke å korte inn veien til himmelriket var selvfølgelig Jerusalem. Men det hellige landet var nå styrt av den Muslimske fienden. Og veien dit var også farefylt på grunn av fiender, røvere og Nord-Afrikanske pirater og kapere. Mang en from pilegrim nådde aldri fram til Jerusalem med livet i behold, langt mindre sin pengepung.

Dette var ikke til å tåle. Så Pave Urban II kalte i 1095 sammen til et kirkemøte i Clermont hvor han manet alle Kristenhetens herskere og riddere om å samles om et mektig korstog til Jerusalem for å frigjøre det hellige land fra de vantro. Oppfordringen ble møtt med en bølge av begeistring og ropet "Deus vult," ("Gud vil det!")

Det første av en rekke korstog greide da faktisk også å erobre Jerusalem for de Kristne i 1099, paradoksalt nok etter først å ha svingt innom og plyndret Bysants, i et blodbad som samtidige kilder sier var av en slik skala at blodet enkelte steder sto en til knes i Jerusalems gater.

Men selv om Jerusalem igjen hørte de Kristne til, så sto fienden rett for døren. Og veien til det hellige land var ikke blitt noe særlig tryggere. Så en gruppe fromme riddere bestemte seg for å vie sine liv til å beskytte de Kristne besittelsene i Palestina og pilegrimene på sin ferd dit. I 1129 ble ordenen gitt offisiell status og velsignelse av Paven og innlosjert i Al Aqsa-moskeen, som ligger på Tempelhøyden i byen, der Salomos Tempel en gang stod. Det er derfor de fikk navnet Tempelridderne.

Fra sin spede begynnelse som livvakter for pilegrimer vokste ordenen gradvis i makt, prestisje og rikdom. Mange tilgodeså ridderne i sine testamenter. Borger og utposter ble opprettet langs hele ruten fra Jerusalem til Vest-Europa, i tillegg til len og ordenshus over hele Europa som skulle rekruttere og finansiere virksomheten. Livvaktsoppgaven gled etter hvert over til noe i nærheten av et reisebyrå. Og snart tilbød de også lån til folk for å finansiere reisene, og skapte derved en av de første bankvirksomhetene i Middelalderens Europa.

Det tok ikke lang tid før også andre og mer høytstående personer kom for å be om lån hos Tempelridderne, som også var ypperlig plassert til å formidle gods og gull fra Orienten gjennom sitt kontaktnett. Fyrster, konger og keisere lånte penger av Tempelridderne for å finansiere sine kriger. Og Tempelridderne gjorde god butikk på å agere bank, gjerne for begge sider i en konflikt.

Ordenen var nå kanskje den rikeste organisasjonen i den Vestlige verden. Men det var til syvende og sist denne rikdommen og gjelden den var bygget på som skulle vise seg å bli Tempelriddernes endelikt. Det er tross alt svært få som liker den man er gjeldsslave av.

Særlig den Franske kronen sto i bunnløs gjeld til de engang så fattige og fromme soldatbrødrene. Det var også et problem - soldatbiten - som var blitt borte på veien. I 1244 erobret Muslimske Tyrkere Jerusalem. Og denne gangen var Korsfarerne ikke istand til å ta byen tilbake. Den kom til å forbli i Tyrkiske hender til 1917, da Britiske styrker tok byen fra det Ottomanske Imperiet under Første Verdenskrig.

Mange mumlet mørkt om hva slags mål og mening det var med denne mektige munkeordenen som levde på slik stor fot og tilsynelatende ikke gjorde det skapenes grann for sikkerheten til en eneste pilegrim. Det gikk også stygge rykter om hva de foretok seg innenfor murene i sine borger og gods, og de fremmede seder og skikker de hadde plukket under sin tid blant de vantro.

En som grep tak i ryktene som en gudegave var den Franske kongen Philip med tilnavnet Den Smukke. Han hadde satt seg håpeløst i gjeld til Tempelordenen under sin krig med Engelskmennene. Nå så han muligheten til å med et slag få slettet hele gjeldsbyrden.

Han brukte sin makt til å presse Paven til å erklære at ordenen hadde blitt henfallen til kjetteri, avgudsdyrking, hedenske ritualer og homoseksualitet. Fredag den 13. oktober, en dag som kom til å bli stående i folks bevissthet, i året 1307 ble ordensbrødre over hele Frankrike arrestert på kongens ordre og Tempelriddernes eiendommer beslaglagt.

Under grusom tortur tilstod en del at anklagene mot Tempelordenen var berettiget, og Paven oppløste ordenen og trakk tilbake enhver kirkelig beskyttelse de tidligere kunne påberope seg. 18. mars 1314 ble en rekke Tempelriddere, blant dem stormesteren Jacques de Molay, brent på kjetterbålet foran Notre Dame Katedralen i Paris. Molay ropte ut sin forbannelse fra bålet mot både Pave Clement og Kong Philip og spådde at ulykken snart ville ramme de som hadde ført dem til døden. Paven døde da også kun en måned senere, og Kong Philip ble drept i en jaktulykke før året var omme.

Utryddelsen av Tempelordenen i Frankrike ble begynnelsen på slutten også i de andre landene i Europa. Kun i Portugal, hvor ordenen foretok et hamskifte, og i Skottland, som lå fjernt fra Pavekirkens maktsentrum, og uansett lå på kant med kirken på denne tiden, overlevde Tempelridderne ennå en tid.

Det er her historien slutter, og mytene, legendene og konspirasjonsteoriene virkelig oppstår. Det sies at ordensbrødrene sist ble sett under sitt eget velkjente hvite banner med det røde korsfarerkorset under slaget ved Bannockburn, der den Skotske kongen Robert Bruce slo Engelskmennene og sikret Skottlands selvstendighet.

Enkelte mener at det ikke er tilfeldig at de såkalte Skotske Riter og Frimurerorganisasjonen senere hadde rot nettopp der. Og dagens Frimurere bruker da også en mengde symboler og ritualer som stammer fra Tempelridderne.

Moderne litteratur og film, som for eksempel Dan Browns "Da Vinci-koden", er full av mer eller mindre (stort sett mindre) historisk underbygde spekulasjoner om Tempelridderne og deres mulige moderne arvtagere. Noen mener å vite at de fortsatt vokter slike mystiske skatter som Paktens Ark, De Vises Sten og Den Hellige Gral.

Det som ikke er et mysterium er at alt dette har hatt en enorm appell for fantaster, skrønemakere og rent ut sakt galninger verden over. Også en ung mann i Norge, med en dypt såret sjel og et drepende hat mot den samtiden og det samfunnet han følte seg sviktet av, lot seg forføre av den romantiske myten om de rettskaffene ridderne fra Middelalderen som også ble sveket av de mektige, men levde videre på folkemunne og minne.

Kulturemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Kultur


*/ ?>