Antisemittismen våkner fra sin grav

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 25.03.2012 kl. 21:57 (Oppdatert 25.03.2012 kl. 22:57)

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email
img
Fra London til Malmø hjemsøker et gammelt spøkelse Europa. Jødehatet er igjen ferd med å bli stuerent og har funnet grobunn der man minst kunne forvente det.

Under og etter herjingene til terroristen i Toulouse, Mohammed Merah, gikk debatten høyt om hva dette betydde i forhold til Europeisk fremmedfiendtlighet på det ytre høyre og konsekvensene av en ukontrollert innvandring og feilslått integrering av millioner muslimske immigranter. Det som fikk mindre oppmerksomhet i debatten var ikke det faktum at de fleste av ofrene hans var Franske Jøder, men at mange av deltagerne i debatten uttrykte en slags forståelse for hans angrep på disse menneskene.

På mange tradisjonelt progressive fora og diskusjonssider stilte mange seg bak drapsmannens egen rettferdiggjørelse av sine handlinger, med at siden det Israelske militæret har vært ansvarlig for døde Palestinske barn, så var dermed Jødiske barn, også de som hverken bor i, eller er statsborgere av, Israel legitime mål for gjengjeldelse.

Mange vil nok mene at dette bare er som det alltid har vært og generell sleivkjeft. Men det er en del trekk og tegn i tiden som tyder på at noe annet, og mørkere, er i ferd med å våkne i Europeisk politisk debatt. Et vardøger som de fleste trodde var staket gjennom hjertet for godt søker igjen ofre, og har funnet støttespillere der man minst skulle vente det.

Antisemittismen og jødehatet er igjen på fremmarsj. Men denne gangen er det tragisk nok ikke først og fremst fra ytre høyre faren truer, men fra en venstreside som både gjennom en ideologisk saltomortale og ut ifra kyniske politiske grunner nå åpenlyst flørter med farlige antisemittiske holdninger.

Utviklingen hadde sin begynnelse i etterkrigstiden, da det ytre høyre sto fullstendig ribbet for troverdighet etter Nazistenes umenneskelige fremferd og Holocaust, hvor seks millioner Jøder var blitt utryddet i konsentrasjonsleirer som Auschwitz og Treblinka.

De Jødiske sionistene og venstresiden følte begge at de hadde stått ovenfor samme fiende og i stor grad delte verdensbildet. De tidlige grunnleggerne av staten Israel var da også mer inspirert av sosialistiske idealer enn kanskje noen annen stat, selv i det Sovjetdominerte Øst-Europa.

Den akademiske venstresiden var også dypt preget av krigens mareritt. En stor del av tankegodset som ble utviklet i årene etter krigen, i den såkalte Frankfurterskolen, blant de senere Franske Eksistensialistene, og deretter de diverse retningene av postmodernister og postkolonialister, ville vært utenkelig utenfor skyggen av Auschwitz. Den moralske tyngden som ga disse tankene slagkraft i den offentlige debatten, og som etter hvert gjorde det umulig å rettferdiggjøre fortsatt Vestlig kolonisering av land i Afrika og diskriminering i egne land, hvilte også i stor grad på den kollektive skyldfølelsen Europeere følte etter jødeutryddelsen.

Både Israel og venstresiden fant fort ut at avskyen mot Nazistene var et svært effektivt retorisk våpen. De fleste motstandere i en debatt ville som regel selv skygge unna med en gang det lå i luften at de kunne bli sammenlignet med Hitler og Tyskland på 40-tallet. Dette våpenet kunne brukes kunne brukes i tide og utide og til mer eller mindre kyniske formål. Som den tidligere Israelske utenriksministeren Abba Eban engang uttrykte det, med en vri på en klassisk Broadwayschlager, "There's no business like Shoa [jødeutryddelsen] business."

Men venstresiden og Israels veier kom etter hvert til å skilles. Etter Israels massive militære seier over sine Arabiske naboer under Seksdagerskrigen i 1967 og den påfølgende okkupasjonen av Gaza og Vestbredden virket staten mindre som en "underdog" og en sosialistisk Kibbutz som kjempet mot overmakten og mer som en vestlig utpost og okkupasjonsmakt blant mindre mektige folkegrupper.

Den intellektuelle utviklingen på venstresiden hadde også utviklet seg mer i tråd med en Rousseau-inspirert romantisering av "det andre" og det ikke-Vestlige. Mange så selve roten i Vestlig sivilisasjon som råtten og i seg selv kvasi-Fascistisk. Enten det var hippier som søkte seg til "Østens Visdom", eller akademikere som mente den Vestlige nasjonalstaten helt måtte nedbygges, så var det ikke lenger rom for noe forsvar for den Jødiske staten.

Utover 70 og 80-tallet ble den gjensidige avsmaken stadig sterkere. På tross av at Jødene i Europa og USA fortsatt sto mannsterkt på venstresiden, så drev Israel politisk stadig lenger til høyre. Den Europeiske venstresiden begynte å ikle seg det etter hvert nesten uniformsreglementerte palestinaskjerfet og knyttet tettere og tettere kontakt med Palestinske organisasjoner som PLO og senere også enda mer radikale Islamistiske grupper.

Begge grupper fortsatte imidlertid å bruke anklager om at meningsmotstandere hadde Nazistisk og rasistisk legning som en klubbe i offentlig debatt. Dette var nesten alltid uberettiget, da virkelig antisemittiske og Nazistiske grupper var begrenset til helt isolerte utgrupper og rent ut sagt sinnsforvirrede individer. Det var også rett og slett ingen støtte og stemmer å hente på å spille på antisemittiske følelser. Delvis var dette av den tragiske grunnen at det var så få Jøder igjen i de fleste Europeiske land.

I mellomtiden var en annen utvikling iferd med å skje. Basert på avskyen for rasismen Jødene var blitt utsatt for i tidligere tider og frykten for å bli brennemerket med minnet etter Holocaust, var den største folkevandringen i Europas historie siden Romerrikets fall blitt tvunget igjennom mot de Europeiske befolkningenes åpenbare demokratiske vilje.

En stor del av disse nye innvandrerne stammet fra muslimske land i Nord-Afrika, Midt-Østen og Sentral-Asia. Så store folkemengder med en såpass fremmed kultur ville alltid vært vanskelig å integrere selv under de beste omstendigheter. Men den fremherskende tankegangen var også et deres kultur på ingen måte var underlegen eller i konflikt med Vestlig kultur. Multikulturalismen tilsa tvert imot at de ikke skulle integreres på annet enn et rent praktisk og økonomisk vis.

Disse nye befolkningsgruppene var sterkt og skamløst antisemittiske. De kom fra hjemland hvor seriøse aviser stadig trykket karikaturer hvor Jøder ble fremstilt som griser og hunder og hvor selv barne-TV kjørte programmer som oppfordret til hat mot Israel og Jødene. Det var bare et spørsmål om tid før dette kom til å få politiske virkninger også i Europeiske land.

Det var alltid en søkt tanke at Europeiske storbyer etter hvert kunne få en befolkning hvor Muslimske innvandrere utgjorde en stor minoritet, eller i noen tilfeller til og med en majoritet, uten at dette skulle få en radikal innvirkning på landets politikk. Tradisjonelle partier ville før eller siden bli stilt ovenfor valget om å appellere til disse folkegruppene med populistiske utspill skreddersydd til deres verdenssyn, eller risikere å bli erstattet av nye partier.

Det var kanskje også uunngåelig at det kom til å bli mer symbolske utspill, heller enn konkrete politiske løfter som først ble benyttet. Å vinne innvandrervelgere ved å love store løft på ting som arbeidsplasser og sosiale forhold ville kostet penger som politikerne i dagens situasjon ikke disponerte. Da er det mye billigere å gi hint og underforstått støtte til kulturelle holdninger og fordommer, selv når disse går på tvers av det som tidligere var allment godtatte normer og skikker.

Man har i det siste sett klare eksempler på denne prosessen, og hvordan den først kommer til uttrykk i lokalpolitikken i Europeiske storbyer med betydelig innvandrerbefolkning. I Storbritannia forsøker Labourkandidaten Ken Livingstone å gjenvinne borgermesterembedet i London som han tapte til den Konservative Boris Johnson ved forrige korsvei.

Den en gang så arketypisk venstreradikale Livingstone, "Røde Ken", har i de senere år stadig oftere blitt sett på besøk i moskeer tilhørende ytterliggående Islamistiske menigheter og stått skulder ved skulder med reaksjonære muslimske predikanter som forsvarer steining av utro kvinner, dødsstraff for homoseksuelle og utryddelsen av Israel.

Han har også under opptakten til valgkampen kommet med stadig mer kritiske og rent ut konspiratoriske utspill om ikke bare staten Israel, men også Jøder i Storbritannia og London. Dette gikk så langt at den Jødiske partigruppen i hans eget parti Labour på et møte i forrige uke tryglet ham om å tone ned angrepene. Ifølge et brev til partileder Ed Miliband, endte det hele med at Livingstone avfeide problemstillingen med at Jødene kun representerte en eller to prosent av stemmene og uansett var så rike at de ikke ville stemme på ham.

I den Svenske byen Malmø raser en lignende debatt. Den Sosialdemokratiske borgermesteren Ilmar Reepalu har i lang tid blitt konfrontert med at de omkring 800 jødene som bor i byen blir utsatt for vold, trusler og sjikane fra gjenger av unge muslimer. Ti til femten Jødiske familier har allerede sett seg nødt til å flytte. Og det Amerikanske Simon Wiesenthal Center har advart Jøder mot å besøke byen.

Som svar på kritikken mot ham for ikke å ha tatt grep om disse problemene uttalte Reepalu til magasinet Neo at det hele bunnet i at den Jødiske forsamlingen var blitt infiltrert og brukt av det innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokraterna til å spre muslimhat. Han har også uttalt at Sionisme er like så ille som antisemittisme, og at byens Jøder burde ta offentlig avstand fra Israels politikk i de Palestinske områdene.

Man kunne kanskje avfeid det hele som en enkeltpersons personlige grille om det ikke var for at partileder i Skånedistriktet Heléne Fritzon, som også sitter i Det Socialdemokratiske Partiets øverste ledelse, uttaler til Dagens Nyheter at Reepalus utspill ikke påvirker hennes tillit til ham.

Det man ser er at det nå virkelig dukker opp vaskeekte antisemittiske og jødefiendtlige politiske grupperinger, og voldsmenn som gjør ord til handling. Men det er paradoksalt ikke på høyresiden, der alle forventet det, den har funnet ny vekst, men på den radikale venstresiden, hvis moderne tankegods i så stor grad fant sin opprinnelse i avskyen og reaksjonen mot Nazistenes jødeforfølgelser.

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Opinion


*/ ?>