SV: Bevegelse uten arbeidere

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 25.02.2012 kl. 19:12 (Oppdatert 25.02.2012 kl. 19:40)

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email
img
Sosialistisk Venstreparti sliter med meningsmålinger som plasserer partiet under sperregrensen på fire prosent ved stortingsvalg, og det er selv før partiets påtroppende leder Audun Lysbakken ble hovedpersonen i en korrupsjonsskandale. Men saken har kastet lys over et dypere og mer grunneggende, i ordets rette forstand, problem for partiet.

Dagbladets eksemplariske gravende journalistikk har satt fokus på en tvilsom holdning hos statsråd Lysbakken og hans statssekretærer i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, hvor venner og politisk allierte ble forfordelt med offentlige midler. Og nye eposter og avsløringer kommer nå daglig. Det er et åpent spørsmål hvor mye mer Lysbakken tåler før han har gjort seg umulig både i Stoltenbergregjeringen og i partiledelsen.

Men den uttalelsen som kanskje vil bli stående som symbolsk mest viktig på sikt kom fra avtroppende SV-leder Kristin Halvorsen på Dagsnytt 18 fredag kveld. Da hun ble konfrontert med at departementet tydeligvis ikke hadde fremlagt alle korrespondansen omkring bevilgningen av statlig støtte til selvforsvarskurs for jenter i regi av partiets egen ungdomsorganisasjon, så svarte hun ganske oppsiktsvekkende at Lysbakken hadde offentliggjort mer enn det offentligheten hadde "rett til eller krav på å se."

Med denne ene tilsynelatende lite gjennomtenkte uttalelsen satte Halvorsen fokus på det grunnleggende problemet som har hjemsøkt partiet fra dets grunnleggelse, og som trolig til slutt vil bli dets bane. Sosialistisk Venstreparti er, blir, og har alltid vært et eliteparti, i sterkere grad enn noen annen politisk fylking i Norsk partihistorie, bortsett fra den politiske utgruppen AKP-ml, som igjen sprang ut ifra deres egen ungdomsorganisasjon.

Sett utenfra er SV et parti med nesten parodiske indre logiske motsetninger. Partiets forgjenger, Sosialistisk Folkeparti ble grunnlagt av utbrytere og ekskluderte fra Arbeiderpartiet i 1961. Den formelle foranledningen var motstand mot Norges medlemskap av forsvarsalliansen NATO.

Men utbryterne representerte også en mer radikal venstreorientert politikk rent ideologisk. Arbeiderpartiet var rotfestet i den eldre sosialistiske tanken om massepartiet og sprang direkte ut ifra fagbevegelsen og en bredere arbeiderbevegelse. SF-utbryterene var langt mer positivt innstilt til de kommunistiske Østblokken og inspirert av spesifikt Leninistisk tankegods.

Enhver som har drukket kaffe hos gamle SF/SV-folk vil ha lagt merke til at bysten som tronet på bokhyllen som regel ikke var av Marx, men Lenin. Lenins tanker omkring imperialismen (som han formulerte som en forklaring på hvorfor revolusjonen skjedde i det økonomisk tilbakestående Russland og ikke i det industrialiserte Vesten der Marx mente den ville komme), og hans forkastelse av massepartiet til fordel for et kadreparti kom til å få dyp innvirkning på SV, selv lenge etter at de formelt tok avstand fra revolusjonær sosialisme.

Det ligger en implisitt arroganse i selve forestillingen om et kadreparti. En liten gruppe er utvalgt ved sin overlegene ideologiske skolering og personlige egenskaper til å lede den alminnelige massen til en bedre fremtid. Det er en farlig forførende tanke å ha om seg selv.

Historikere og skribenter som Bernt Hagtvet og Bård Larsen har dokumentert partiets tidligere bånd og holdninger til totalitære regimer som Pol Pots Kambodsja, som har vært en politisk klamp om foten for partiet. Men all politikk er til syvende og sist lokal og personlig.

I det Norske politiske landskapet var SV et sosialistisk parti som kjempet for arbeiderklassen, men som knapt noen gang har hatt en genuin arbeider som medlem, langt mindre i ledelsen. Det er et venstreorientert parti så til de grader dominert av en akademisk borgerklasse at det stiller det klassiske Høyre under Embetsmannsstaten fullstendig i skyggen.

Det er også en avart av Embetsmannsstatens motto som klinger igjen i Kristin Halvorsens uttalelse om hva vanlige folk hadde krav på å få innsyn i; "Den Gud har givet et embede, har han også givet forstand." Stol på oss - vi er eliten.

Man kan finne og argumentere for mange praktiske og politiske forklaringer på hvorfor SV aldri etablerte seg som et virkelig stort parti og maktfaktor i samfunnet, og nå kan se ut til å helt å ha utspilt sin rolle.

Motstanden mot NATO under den kalde krigen, da de fleste Nordmenn så på Sovjetunionen som fienden, var nok aldri valgflesk for et flertall av befolkningen. Partiets innvandringspolitikk har i stadig stigende grad vært på tvers av folkeopinionen og arbeiderklassens økonomiske interesser. Deres radikale sosiale holdninger gikk dårlig over ens med arbeiderklassens tradisjonelt ganske konservative sosiale utsyn. 

Det er også klart at slitasjen av å sitte i regjering og svelge diverse kameler mothårs ikke har gagnet partiet. Og en korrupsjonsskandale som den som nå har rammet Audun Lysbakken hjelper heller ikke på oppslutningen.

Men til syvende og sist krystalliseres SVs grunnleggende og vedvarende problem i Halvorsens holdning til hva folket fortjener å vite om hvordan de styrende beter seg. Folk er ikke dummere enn at de merker når noen ser ned på og forakter dem.

SV var alltid et parti som innerst inne så ned på de menneskene de påberopte seg å representere. Det er en indre sykdom intet parti kan overleve på sikt.


Opinionemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Opinion


*/ ?>