Er dette slutten på USAs romfartseventyr

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 09.07.2011 kl. 17:45

Vitenskapemail email email email email email email divider translate email email email
img
Da romfergen Atlantis tok av fra Cape Canaveral i Florida fredag markerte det slutten på romfergenes tredve år i tjeneste. Men det markerte kan hende også slutten på NASA og Amerikas gullalder som romfartsnasjon. 

Romferjeprogrammet innfridde aldri de løftene som ble gitt da prosjektet ble vedtatt. Byråkratisk splid og motstridende interesser mellom den sivile romfartsadministrasjonen og Forsvarsdepartementet førte til at farkosten utartet til et skrekkens eksempel på design av komite.

I motsetning til Saturn V rakettene med sine bruk og kast fartøyer, som hadde bragt Neil Armstrong og Buzz Aldrin til månen, var romferjene ikke i stand til å nå høyere enn LEO (low earth orbit – såvidt utenfor jordens atmosfære). Det som skulle være den store fordelen, at de kunne lande som et fly og gjenbrukes, og derfor ville være langt billigere i bruk, viste seg også å ikke stemme i praksis. Systemet skulle i tillegg vise seg å være grunnleggende usikkert, da to romferger eksploderte under oppskyting hvor tilsammen fjorten astronauter omkom. 

Artikkelen fortsetter under bildet
Astronauten Steve Robinson tar et selvportrett med undersiden
av romfergen Discovery reflektert i hjelmvisiret (Foto: NASA)


Det er derfor mange som ikke ser på slutten av romfergeprogrammet som noen tragedie. Mange har lenge vært av den mening at å sende mennesker opp i rommet er unødvendig, og at roboter er en en langt bedre løsning. Man har også etter hvert begynt å få private aktører som i nær framtid vil ha mulighet til å sende mennesker ut av atmosfæren, blant annet Richard Bransons Virgin Galactic.

Men NASA har alltid vært drivkraften og banebryteren i Amerikansk romfart. Og astronautprogrammet har alltid vært kjernen og inspirasjonskilden som har gitt liv til NASA. Unge gutter drømte om å bli astronauter og gå på månen, ikke om å sitte foran en skjerm å styre en robotarm med en joystick.

Det var den utbredte følelsen av at noe vesentlig var iferd med å gå tapt da romfergeprogrammet ble vedtatt nedlagt som førte til at President George W. Bush forespeilet en ny giv for NASA. I et blekt ekko av den berømte talen til President Kennedy, der han lovte nasjonen at USA ville lande en mann på månen i løpet av ti år, sa Bush at USA denne gangen ville nå vår naboplanet Mars. 

Begynnelsen på denne nye given var det foreslåtte Constellationprogrammet. Det skulle utvikles en ny rakettplattform med sterk nok løftekraft til å føre farkoster helt ut av jordens gravitasjonsfelt. Det var et ambisiøst prosjekt, med et grunnleggende problem. Bush-administrasjonen bevilget ikke en eneste dollar til å faktisk gjennomføre det.

I kjølvannet av den aller siste oppskytningen av en Amerikansk romferge har President Barack Obama på ny dratt frem den samme planen om å sende astronauter til Mars. Men han har, om mulig, enda mindre troverdighet enn sin foregjenger, all den tid han så sent som den 11. oktober 2010 skrinla hele Constellationprogrammet.

Sannheten er at USA i overskuelig fremtid vil være avhengig av å haike med Russiske Soyuzraketter fra Baikonor for å sende sine astronauter ut i rommet. Det er, uansett hvordan man vrir og vender på det et moralsk nederlag for NASA og USA som nasjon.

Dennis Overbye gir også uttrykk for en vemodig følelse av at dette markerer begynnelsen på slutten for USA som en dominerende romfartsnasjon i en artikkel i New York Times 4. juli 2011.

«Jeg har ikke lenger noen tro på at jeg vil se støvelavtrykk på overflaten av Mars i min livstid,» skriver han. «Jeg tror heller ikke at den som til slutt lager det fotavtrykket vil heve lønn fra NASA, eller engang snakker Engelsk.»

Vitenskapemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Vitenskap


*/ ?>