Henrik VIIIs seks koner VI: Katerina Parr

 Skrevet av Helen Kirkman - Publisert 29.04.2011 kl. 16:15 (Oppdatert 29.04.2011 kl. 17:10)

Kulturemail email email email email email email divider translate email email email
img
Kong Henrik VIII av England er kanskje mest kjent for sine seks koner. Og det er ikke helt uten grunn. Ett av ekteskapene forandret verdenshistorien. Sjette og siste del.

Kong Henrik var blitt 51 år og hadde fem ekteskap bak seg. Den første kona, Katrine av Aragon (gå til første del av Artikkelserien) hadde han skilt seg fra for å gifte seg ned Anne Boleyn som han hadde dømt til halshugging for incest og høyforræderi da han var blitt lei av henne. Hun var blitt avløst av Jane Seymour som hadde dødd i barselseng da sønnen Edward kom til verden. Han hadde så giftet seg med Anna av Kleve men hadde annullert ekteskapet etter kort tid med den begrunnelse at det ikke var fullbyrdet. Den siste kona, Katerine Howard, hadde lidt samme skjebne som sin kusine Anne Boleyn.

Han var blitt et fettberg på nærmere 150 kilo og bena kunne knapt bære ham og han hadde væskende illeluktende leggsår. Det beryktede temperamentet var blitt verre og verre med årene. Det gikk ut over alle fra Erkebiskopen av Canterbury ned til hoffnarren.

I 1543 ble Katerina Parr hans sjette og siste kone. Hun var datter av Sir Thomas Parr of Horton House, Northamptonshire og hans hustru Lady Maud Green. Han var en etterkommer etter Kong Edward III så noen småkårsfamilie var de ikke. Sir Thomas var sheriff i Northamptonshire og hadde også en betrodd stilling ved Kong Henriks hoff. Hans kone var en av damene i Katerine av Aragons følge, og det er mulig at datteren var oppkalt etter henne.

Da Katerina var 15 år ble hun giftet bort til Edward Borough, andre Baron Borough of Gainsborough som var mer enn førti år eldre enn henne. Etter seks år ble hun enke.

Ett år etter ble hun igjen leid til alteret for å vies til John Neville, tredje Baron Latymer. Da hun var 31 år gammel ble hun enke for andre gang, og ikke noen fattig sådan.

Hun ble hoffdame for Prinsesse Maria og snart en av de mest ettertraktede enkene ved hoffet. En feiende flott og ambisiøs kavaler ved navn Thomas Seymour fikk et godt øye til henne og ikke minst til hennes formue. Han var broren til Kong Henriks tredje kone Jane. Forelskelsen var gjensidig, men problemet var at Henrik også hadde fått øynene opp for henne og de to måtte skrinlegge sine planer om ekteskap da kongen fridde til henne, og ingen sa ustraffet nei til et slikt frieri.

12 juli 1543 ble hun Kong Henriks sjette kone. Atter en gang måtte hun gifte seg med en gammel mann hun ikke elsket, men hun falt seg stilletiende i det. Det var slik kvinnene var oppdratt på den tiden. Hennes ekteskaplige liv ble mer som en pleierske enn en sengekamerat. Hun fikk et godt forhold til de tre morløse barna hans. Kong Henrik hadde hatt et svært kjølig forhold til de to døtrene Maria og Elizabeth, men hun brakte dem sammen igjen.

Hennes religiøse ståsted er innviklet og vanskelig å uttale seg med sikkerhet om. Hun var født før reformasjonen og dermed oppdratt som en god katolikk, men hun fikk tidlig interesse for den nye religionen til Martin Luther. Hun skrev bøker om emnet og hun påvirket sine hoff-folk, noe som var farlig på den tiden og hun skaffet seg mektige fiender i den katolske fløyen som mente, med rette, at hun forsøkte å omvende kongen, men kongen lot seg ikke lett overtale til noe som helst, og slett ikke av en kvinne selv om det var hans kone.

Hennes interesse for denne nye religionen førte nesten til hennes fall. Hun likte å diskutere dette emnet og gikk litt for langt en dag kongen var i dårlig humør, og det plagsomme beinet gjorde ekstra vondt. Han ble rasende og ville arrestere henne for kjetteri. Hun ble advart av hans livlege og hun fortet seg til ham og bedyret at hun bare hadde diskutert med ham for å få ham til å glemme smertene, og at hun jo bare var en kvinne og at hennes meninger ikke kunne sammenlignet med hans. Han ble storlig rørt over hennes omtenksomhet og underdanighet og tilgav henne. Hennes snarrådighet reddet trolig livet hennes.

28. januar 1547 trakk Kong Henrik sitt siste sukk og hun var enke for tredje gang.


Hun kunne nå endelig gifte seg med sin store kjærlighet Thomas Seymour, og hun trodde at endelig smilte ekteskaplig lykke til henne, men hun ble sørgelig skuffet. Det tok ikke lang tid før det oppsto problemer. Katerina hadde tatt med seg sin stedatter Elizabeth inn i sitt nye hjem.

Hun var nå blitt en pen ungjente med flammende rødt hår, og dessuten var hun nummer to i arverekken til den Engelske trone. Den ambisiøse Thomas innledet en intens flørt med henne. Det var tydelig at han kunne tenke seg å bytte ut en forhenværende dronning med en kommende dronning. Katerina oppdaget dette og Elisabeth ble sendt ut av huset, og hun tilgav ektemannen.

30. august 1548 nedkom Katerina med sitt første barn, men hun døde seks dager senere av barselfeber.

Etter Henriks død var det den litt over ni år gamle sønnen Edvard som tok over tronen. Landet ble styrt først av hans onkel Edvard Seymour som var Hertug av Somerseth, men etter en maktkamp som kostet Seymour livet var det Jarlen av Warwick, John Dudley, som tok over.

Edvard var ikke sterk og han døde før han fylte 16 år, men det var under hans korte tid på tronen at protestantismen ble etablert i England. Da det ble tydelig at det led mot slutten for den unge kongen overtalte rådgiverne, med Dudley spissen, ham til å skrive under på at tronen ikke skulle gå til noen av halvsøstrene men til Dudleys svigerdatter Jane. Den 17år gamle Jane Grey hadde noen få dråper blått Tudorblod i årene da Kong Henrik VII var hennes oldefar.

Edvards eldste halvsøster Maria, som var den rettmessige arvingen til tronen slo raskt til, og både Jane, som er gått inn i historien som «nidagersdronningen» og hennes mann Guildford Dudley ble et hode kortere.

Maria som var strengt oppdratt i den katolske tro av sin mor Katerine av Aragon, som var Henriks første kone, slo hardt til mot de som hadde gått over til Martin Luthers protestantiske lære. Dette gav henne det lite flatterende tilnavnet «den blodige». Etter fem år på tronen døde hun uten å ha satt en etterlengtet arving til verden.

Nå var det den rødhårige og temperamentsfulle Elizabeths tur til å ta over tronen. En av de første tingene hun gjorde som dronning var å gi sin støtte til protestantismen i England. Et av høydepunktene i hennes regjeringstid var da England ble angrepet av, og slo tilbake, den Spanske Armada. Pave Sixtus V, som var med på å finansiere armadaen, uttalte at de var synd at han og den Engelske dronningen ikke kunne få barn sammen. Disse ville ifølge ham ha regjert verden. En dystrere episode var da hun beordret at den Skotske dronningen Maria Stuart skulle halshogges for å ha konspirert mot kronen. Dronning «Bess» valgte å bli «jomfrudronningen» og da hun døde i 1603 døde Tudor-dynastiet ut med henne. Det ble nå Maria Stuarts sønn James I som tok over den Engelske tronen.

Sett i ettertidens lys ligger det noe paradoksalt over ettermælet til Henrik VIII. På den ene siden var hans kongsgjerning preget av skuffelser, feilslag og uoppnådde mål. Henrik ble aldri den store erobrerkongen han drømte om å bli. Hans felttog på Kontinentet, som var ment å følge i fotsporene til hans store forgjenger Henrik V, som hadde erobret den Franske kronen, ble heller flaue og dødfødte affærer.

Tilfeldighetene, og hans egen manglende kontroll over sine egne drifter og temperament, førte ham ut i en konflikt med den Katolske troen han selv var en dyp og ektefølt forsvarer for, og isolerte England fra de Europeiske stormaktene. Hans harde framferd og uavklarte religiøse arv la en kruttønne under nasjonens og hans eget dynastis fremtid.

Men på tross av dette ble Henrik VIII et avgjørende vendepunkt i nasjonens historie som ville lede frem til det senere så storslåtte Britiske Imperiet. Nettopp det faktum at det etter Henrik ikke lenger var noe realistisk politisk mål for England å søke makt på Kontinentet skulle vise seg å bli avgjørende. Stort sett alle Kronens Franske besittelser var gått tapt. Kun den vesle kystbyen Calais gjensto.

De Engelske monarkene, som en gang hadde kommet over kanalen fra det Franske Normandie, og som i flere generasjoner hadde Fransk som sitt morsmål, var nå helt ut Anglifiserte. Henriks brudd med Pavekirken gjorde det nå til en komplett umulig tanke at den Franske befolkning ville godta en Engelsk konge som sitt overhode.

Etter Henrik var England isolert. Men nettopp denne isolasjonen skulle vise seg å ikke bare være dyd av nødvendighet. England var nå uomtvistelig en øynasjon. Fra denne «Splendid Isolation», som det senere ble kalt, ville landet søke sin skjebne over havet, og der vinne et imperie hvis make verden aldri har sett hverken før eller siden.

Del I: Katarina av Aragon Del II: Anne Boleyn Del III: Jane Seymour
Del IV: Anna av Kleve Del V: Katarina Howard Del VI: Katarina Parr



Kulturemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Kultur


*/ ?>