President Obama: En politisk nekrolog

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 03.11.2010 kl. 16:38

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email
img
Det kan synes overilet, men mye tyder på at man i etterkant av tirsdagens Kongressvalg i USA allerede kan skrive nekrologen over President Obamas politiske gjerning. Det Demokratiske Partiets tap av flertallet i Representantenes Hus bærer neppe i seg kimen til nye og bedre ting ved neste korsvei i 2012.

Det hele så så annerledes ut i januar 2009, da President Obama avla eden som USAs fireogførtiende president. Velgerne hadde allerede i 2006 forkastet Republikanerne i Kongressen etter Bush-administrasjonens halsløse ferd i Midt-Østen og vanstyre av økonomien. Obama selv red inn i Det Hvite Hus på en bølge av håp,og godvilje som gikk langt utover selv det klare politiske mandatet han vant i valget mot John McCain. Selv politiske motstandere hadde et genuint håp om at den veltalende unge svarte politikeren kunne lede en snuoperasjon for en nasjon de fleste følte var på vei i gal retning.

Det ville uansett alltid være vanskelig for Obama å leve opp til de nesten Messianske forventningene mange hadde til ham. Men det var allikevel tidlig tegn på at ting ikke gikk rett vei. Den progressive grasroten i det Demokratiske Parti fikk bange anelser allerede da Obama utpekte sine nærmeste politiske støttespillere. Det var ille nok at partiformannen Howard Dean, som var arkitekten bak partiets nasjonale offensiv, ble skjøvet til side. Men sinnene begynte virkelig å koke da det ble kjent at den mektige stillingen som stabssjef i Det Hvite Hus gikk til den konservative og lett mafiøse Rahm Emanuel, en mann som over lang tid hadde skapt seg et navn som en fiende av partiets aktivister og venstreside, og en lojal tjener for Wall Street og de bedrestilte i samfunnet.

Det ble ikke bedre da stillingene som finansminister og økonomisk rådgiver gikk til Tim Geithner og Larry Summers, som hadde vært dypt involvert i å berede grunnen for det økonomiske frislippet som hadde ført til det nylige sammenbruddet i finansnæringen og boligmarkedet. Men de fleste lot allikevel komme Obama til gode. Mange var, etter åtte år med George W. Bush, desperate etter å holde på troen om en bedre fremtid.

Men etter som månedene gikk ble den ene illusjonen etter den andre brutalt revet bort. Presidenten hadde lovet å stenge den beryktede fangeleieren i Guantanamo på dag en av sin presidentperiode. Den er i skrivende stund fortsatt i virksomhet. Han hadde lovet at lobbyistene skulle kastes på dør og miste sin innflytelse i Washington. I stedet ble de ansatt i administrasjonen. Han lovet at det skulle bli en slutt på at politiske avgjørelser ble tatt i lukkede bakrom. I stedet ble tunge politiske saker, som helsereformen, avgjort nettopp gjennom hemmelige avtaler mellom Det Hvite Hus og forsikringsgigantene.

Det var nettopp denne helsereformen som var en sterkt medvirkende årsak til presidentens synkende popularitet og Demokratenes valgnederlag på tirsdag. Demokratiske representanter og Det Hvite Hus skrøt av at lovgivningen som dominerte de to første årene av hans presidentperiode var en historisk reform som kunne sammenlignes med President Roosevelts New Deal under den store depresjonen og President Lyndon Johnsons borgerrettighetreformer på 1960-tallet. Men det var svært få utover landet som delte denne entusiasmen.

Endringene, som uansett ikke ville trå ikraft før 2014, gjorde ingen ting for å stagge de enorme prisøkningene år for år på folks helseforsikring. Reformen hadde ingen tiltak som ville begrense de enorme profittene til forsikrings og helsegigantene, som har ført til at USA bruker omtrent dobbelt så mye på helse, men allikevel kommer langt ned på rangeringene over kaliet på helsevesenet. Og det som kanskje gjorde velgerne mer rasende enn noe annet var at den løsningen som ble valgt for å bøte på det faktum at millioner av Amerikanere ikke hadde adgang til helseforsikring, enten fordi de ikke hadde rå til det eller ble utestengt fra markedet på grunn av eksisterende sykdommer, ikke var et tilbud om en offentlig helseforsikringsordning, men å tvinge folk til å betale for privat helseforsikring gjennom den såkalte mandatordningen. Svært mange syntes dette var lite å slå seg på brystet for.

Det området der de fleste ventet seg kanskje de største forandringene i forhold til Bush-årene var på utenriks og sikkerhetspolitikk. Men etter som tiden gikk avtegnet det seg et mønster at den nye administrasjonen i tilfelle etter tilfelle gikk i de samme fotsporene som det foregående Hvite Hus. Krigen i Irak ble formelt avsluttet, men det står allikevel mer enn 50,000 Amerikanske soldater igjen i landet.

Krigen i Afghanistan ble trappet kraftig opp, og er iferd med å utvides til en større regional krig som destabiliserer atommakten Pakistan. Ingen ble stilt rettslig ansvarlig for torturregimet styrt av Pentagon og CIA. Og mye av den tvilsomme praksisen fra Bush-årene når det gjaldt behandling av fanger og overvåkning av egne borgere ble ikke bare fortsatt, men åpent velsignet og etablert som standard praksis. På en del områder gikk Obama-administrasjonen til og med lenger enn selv Bush og Cheney hadde våget og påberopte seg for eksempel retten til å beordre drap på Amerikanske borgere uten lov og dom.

Selv med denne bagasjen og en rekke andre brutte politiske løfter kunne Demokratene ha sett med fortrøstning frem til nyvalg. Som President Clinton uttrykte det da han stilte til valg som president i 1992, «It's the economy, stupid!» Det meste tilgis om en politiker leverer velstand og gode tider. Men også her har det sviktet for Obama og Demokratene.

Til deres forsvar kan det sies at ingen administrasjon, bortsett fra Roosevelt under Den Store Depresjonen, har kommet til makten med et så dårlig økonomisk utgangspunkt. Den uansvarlige spekulasjonen til de store finansbankene og hedge-fondene på Wall Street, og den rene svindelen som hadde lagt grunnlag for den enorme boligboblen som eksploderte i 2007 og 2008, hadde nær revet hele det internasjonale handels og finanssystemet med seg i avgrunnen. Krisen hadde også avdekket i hvor stor grad folks egentlige økonomi hadde blitt svekket over lang tid av synkende lønninger og eksport av industriarbeidsplasser til Kina og andre lavkostland.

I stedet for å gripe ondet ved roten og gjeninnføre de lovene og reguleringene som tidligere hadde hindret bankene fra å spille hasard med nasjonens og folkets penger, og bryte opp de institusjonene som var blitt så store at de satte det økonomiske systemet i fare, så valget de å spyle en flodbølge av skattebetalernes penger til nettopp disse samme bankene for dekke over giganttapene. Institusjoner som strengt tatt var for store til å eksistere ble i stedet kalt «too big to fail», og tillatt å vokse seg enda større.

Da den langt mindre omfattende Savings & Loans-krisen inntraff på 1980-tallet ble over tusen meglere, bankfolk og spekulanter stilt for retten og sendt i fengsel. Denne gangen har ikke en eneste av de ansvarlige blitt straffeforfulgt, bortsett fra pyramidespilleren Bernie Madoff, vis utilgivelige synd var at han svindlet andre rike og velstående.

All den tid Obama-administrasjonen valgte å bekjempe krisen ved å tømme statens penger ned i det bunnløse hullet i bankenes regnskaper, og ikke gjorde noen helhjertede forsøk på å bringe tilbake eller skape arbeidsplasser for den gjeldstyngede Amerikanske forbruker, så burde det ikke komme som noen overraskelse at økonomien knapt har vist noen grunnleggende tegn til forbedring.

Arbeidsledigheten står fast rett under ti prosent. Og det tar ikke engang med i beregningen alle de som har mistet arbeidsledighetstrygd og derfor ikke lenger telles med i statistikken, og alle de som lever hånd til munn av dårlig betalte deltidsstillinger. Millioner av familier sitter fanget i boliger som nå er verdt langt mindre enn lånet de tok opp for å kjøpe den. Og det er få utsikter til at boligmarkedet vil snu seg til det bedre i overskuelig fremtid. Mot denne bakgrunnen er det kan hende ikke vanskelig å forst et velgerne har snudd ryggen til de som lovet å levere «Hope and Change».

En del setter sin lit til at valgnederlaget faktisk vil bedre sjansene for det Demokratiske Parti og President Obama ved valget i 2012. Ifølge denne tankerekken vil partiet og presidenten nå kunne markere seg med en skarpere profil mot de til dels rabiate Republikanerne i Representantenes Hus. De kunne gripe muligheten til å stå frem som forsvarerne av den jevne Amerikaner mot økonomisk utbytting.

Men det er vanskelig å se hvorfor en gruppe som totalt manglet politisk mot og vilje selv når de hadde rent flertall i Kongressen, og en president som manglet ryggrad til å ta opp kampen mot storkapitalen og etablissementet selv med et solid folkelig mandat i ryggen plutselig skulle finne det motet og den viljen etter nederlaget. Obama selv har ikke blitt mindre avhengig av de store finansfyrstene og deres pengebidrag for å bli gjenvalgt etter som han har tapt støtte i folket, men tvert imot mer.

Ingenting vi har lært om Obamas væremåte og vesen gir mye håp om at han vil endre kurs i etterkant av dette tilbakeslaget. Og selv om han mot formodning skulle ha ambisjoner om å gjøre det, så vil han nå stå omtrent uten mulighet til å få noen lovgivning gjennom Kongressen. Og det er tvilsomt om velgerne lenger vil la seg imponere av skyggefektning, gode forsett og spill for galleriet. Det er ikke lenger nok med sirkus. Velgerne krever også brød.

Det er ennå umulig å si om President Obama vil klare å vinne gjenvalg til en annen periode i 2012. Republikanerne kunne for eksempel stille en uspiselig motkandidat, slik som Sarah Palin. Men man kan sannsynligvis allerede nå slå fast at det mange håpet ville bli en stor og historisk presidentgjerning neppe vil få en glødende omtale i historiebøkene. Obama kommer ganske sikkert ikke til å bli husket som en av USAs verste presidenter, i motsetning til sin forgjenger; men han kommer kanskje til å bli husket som en av de største skuffelsene.

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Opinion


*/ ?>