Vampyrfiguren gjennom historien

 Skrevet av Helen Kirkman og Alexander G. Rubio- Publisert 06.09.2010 kl. 17:06 (Oppdatert 06.09.2010 kl. 17:29)

Kulturemail email email email email email email divider translate email email email
img
Vampyrfeberen er over oss. Mange venter utålmodig på neste sesong av «True Blood» hvor Alexander Skarsgaard spiller den 1,000 år gamle vikingvampyren Eric, og neste film i «Twilight» serien kan ikke komme fort nok. Seerne følger med spenning historien om den svært så alminnelige Bella som flytter til sin far i den mest regntunge byen i hele USA og møter den ung-gamle mystiske Edward og hans "familie".

Men vampyrfiguren har en lang historie bak seg og har gjennomgått mange forvandlinger før vi kommer til Eric Northman og Edward Cullen

img
Portrett av George Gordon,
Lord Byron i Albansk
folkedrakt, av Thomas
Phillips, c.1835, National
Portrait Gallery, London.
(Klikk for større bilde)
Legendene om vampyrer og vampyrlignende monstre gjenfinnes verden over og har trolig røtter helt tilbake til menneskets urtid. Men historien om den moderne vampyren i bøker film og TV begynner, som seg hør og bør på en regnfull og dyster dag i 1816 da fem personer var samlet ved Genevsjøen i Sveits. Disse fem var Percy Shelley, Mary Wollstonecraft Godwin, hennes stesøster Claire Clairmont, poeten Lord Byron som var sammen med sin venn legen John William Polidori.

Det var dette året som senere kom til å bli kalt året uten sommer. På grunn av unormalt lav solaktivitet og flere vulkanutbrudd som stengte ute sollyset så var det mye kaldere på den nordlige halvkule enn normalt. Over hele verden sviktet avlinger. Det lille som vokste opp råtnet på rot i det kalde regnet. Hungersnød herjet Europa. De fire vennene tilbragte mye av tiden foran et flammende peisbål i Villa Diodati og underholdt hverandre med høytlesing av Tyske spøkelseshistorier. Det var da Lord Byron fikk ideen at de skulle skrive hver sin overnaturlige historie.

Mary skapte monstret «Frankenstein», Shelley skrev «A fragment of a Ghost Story» og Byron skrev «Fragment of a Novel». Byron, som først og fremst var poet, fullførte aldri sin historie. Men Polidori lot seg angivelig inspirere av ideen til Byron. I 1819 ga han ut den korte romanen «The Vampyre», med hovedpersonen Lord Ruthven, som var den første vampyren i Engelsk litteratur.

Figuren var i ikke liten grad basert på Lord Byron selv. Denne djevelsk sjarmerende og farlig tiltrekkende aristokratiske blodsugeren la mønstret for stort sett alle skildringer av vampyrer i ettertid. Da boken kom ut var det allerede kommet til brudd mellom vennene Byron og Polidori og Byron så ikke med blide øyne på boken som først ble publisert i hans navn.

Men den som satte fart på vampyrfeberen var da den Irske forfatteren Bram Stoker i 1897 kom med boken «Dracula». Navnet Dracula kom han over i en bok i British Liburary med tittelen «En oversikt over grevskap og fyrstedømmer i Wallachia og Moldavia» skrevet av en Britisk diplomat. I den fant han en kort omtale om en fyrste fra 1400-tallet ved navn Vlad.

Stort sett alt som står er at Dracula hersket i Wallachia. Han utkjempet mange slag mot Tyrkerne og tapte til slutt og ble etterfulgt av sin bror. På Rumensk betyr Dracula djevel. Det siste stemmer for så vidt, men tilnavnet hadde opprinnelig ikke den betydning. Vlads far var blitt tatt opp i en ridderorden som var opprettet av den Østerriksk-Ungarske keiseren som hadde en drage som sitt symbol. Han ble derfor kalt Dracul som også betyr drage, og hans sønn Dracula, sønn av dragen.

Han fikk også tilnavnet Tepes, spidderen, for den brutale måten han behandlet sine fiender på. De ble spiddet på påler uten at noen av de vitale organene ble skadd så de langsomt ble pint til døde. Det blir sagt at en av de Tyrkiske invasjonsstyrkene helt mistet motet da de rykket inn i landet og ble møtt med en skog av spiddede Tyrkiske soldater på påler.

Det er mange historier om Vlads grusomhet. En gang skal han ha invitert mange av sine fiender til en forsoningsbankett. Da de hadde benket seg rundt bordet gikk han ut, stengte dørene og satte fyr på huset og alle brant inne. En annen historie forteller at at par sendebud fra den Tyrkiske sultanen var i audiens hos Vlad. Men de nektet som rettroende, sa de, å ta av seg sine turbaner i fyrstens nærvær. Vlad sa da sukkersøtt at siden det var så viktig for dem å holde turbanen på, så skulle han sannelig hjelpe dem med det. Han kalte så inn noen sterke karer med hammer og spiker og naglet turbanen fast til hodeskallen på dem.

Det går til og med historier om at han uten å fordra en mine kunne sitte å spise sin frokost mens folk ble torturert, lemlestet og tredd på påler omkring ham. Men det finnes ingen kilder fra samtiden, eller noen antydning før Bram Stoker om at han noen gang drakk blod eller viste noen andre tegn til vampyrirske egenskaper.

Det varte ikke lenge etter utgivelsen «Dracula» at Méliès-brødrene lagde sine første filmer og i 1922 laget den Tyske regissøren Friedrich Murnau det som for mange fortsatt regnes som den beste vampyrfilmen, «Nosferatu, eine Symphonie des Grauens». Filmen er klart basert på Stokers roman. Og hans enke gikk da også til sak for opphavsrettsbrudd. Hun vant saken, og fikk omtrent alle negativer og kopier av filmen destruert. Det er bare ved et lykketreff vi i dag har en av de største milepælene i filmens historie.

På tross av likheten med Stokers historie så er det en grunnleggende forskjell mellom Nosferatu og Dracula. Stokers greve står i sin tur klart i gjeld til Polidoris Lord Ruthven, den sjarmerende, aristokratiske vampyren han hadde basert på Lord Byron.

Stokers og Palidoris vampyr er ikke et menneske, men nærmere et overmenneske, på tross av sin forbannelse. Grev Orlok i «Nosferatu» derimot har sine røtter tilbake til de opprinnelige mytene og folketroen i Øst-Europa. Genialt fremstilt av skuespilleren Max Schreck, noe som vel må kunne kalles det mest passende navnet til en rolle noensinne, fremstår denne vampyren noe nær en mellomting mellom et lik og en rotte. Tilværelsen som vampyr synes virkelig som en forbannelse om det er evig liv som denne fremtoningen.

I 1931 kom en filmatisering av Stokers roman som var offisielt godkjent av hans bo, selv om filmen på mange måter tok seg større friheter med historien enn «Nosferatu». Men den Ungarske innvandreren Bela Lugosi definerte for mange tiår hvordan den aristokratiske og hypnotisk sjarmerende vampyren skulle være. Hans tykke Ungarske aksent har blitt en ren klisje på hvordan Dracula, som ville ha snakket Rumensk, Tysk og Tyrkisk, men neppe Ungarsk, uttrykker seg. Alle senere filmfremstillinger av vampyrer har vært tvunget til å forholde seg til Lugosis portrett av Dracula, enten ved å bruke klisjeen, eller bevisst å ta avstand fra den.

Den neste ikoniske fremstillingen av Dracula og vampyrer på film kom fra Storbritannia og det legendariske Hammer Horror studioet på 1960 tallet. Hammer spesialiserte seg på å masseprodusere skrekkfilmer med, til tiden å være, en sjokkerende mengde blod og nakenhet. På tross av dette holdt mange av filmene en forbløffende høy kvalitet, ikke minst takket være Storbritannias mange godt skolerte skuespillere. To skuespillere i særdeleshet spilte ofte hovedrollene i Hammers filmer, Christopher Lee og Peter Cushing. Da de bestemte seg for å lage en ny filmversjon av «Dracula» i 1958 var den høye og mørke Lee det naturlige valget til å spille vampyrgreven, mens Cushing spilte hans Nemesis, vampyrjegeren Van Helsing. Filmen, som på sedvanlig Hammer-vis var spilt inn på et minimalt budsjett, ble en enorm internasjonal suksess.

Den fikk naturlig nok flere oppfølgere. Og Christopher Lee ble etter hvert så identifisert med rollen at han i stor grad fortrengte Bela Lugosi som den ikoniske vampyrfiguren fra bevisstheten til det som senere kom til å bli kalt 68'er generasjonen.

Den første TV-vampyren var Barnabas Collins i såpeoperaen «Dark Shadows» som rullet over skjermene i USA hver arbeidsdag fra 1966 til 1973. Det ble 1245 episoder. I episode 210 dukker en slektning av Collinsfamilien opp. Han hevder at han kommer fra England. I virkeligheten er det vampyren Barnabas Collins som har ligget i sin kiste i et hemmelig rom i mausoleumet til familien. Småkjeltringen Willie Loomis åpner kisten på jakt etter smykker og han blir det første offeret for Barnabas' tenner.

Vi følger Collinsfamilien og deres venner på flere vandringer tilbake i tiden. Høydepunktet i serien er da vi får følge husets guvernante Viktoria Winters tilbake til 1790 taller og vi blir vidne til den gripende historien om hvordan Barnabas ble forvandlet til vampyr. Barnabas, som opprinnelig skulle være kun nok en i rekken av skurker og monstre i serien og skrives ut etter cirka 100 episoder, ble så populær at han mer eller mindre kapret hele serien. Man kan vel si at Barnabas Collins var den første vampyren som hadde en sjel.

Den personen som har en stor del av æren for den nye oppblomstringen av vampyrinteressen er forfatterinnen Anne Rice som i 1976 debuterte med romanen «Interview with the Vampire». Denne boken ble fulgt opp med flere andre i det som ble serien «The Vampire Chronicles».

Hennes vampyrer skiller seg på flere måter fra de tidligere vampyrene. De lar seg ikke påvirke av kors og hvitløk og de lar seg ikke drepe med en stake gjennom hjertet, men i likhet med Dracula tilbringer de dagen i en kiste. De er ikke følelsesløse monstre men tvert imot svært følelsestyrte. Dessuten er de, i motsetning til de dystre fremtoningene som foreksempel Nosferatu, pene og kjekke. Det sier vel sitt at det var Brad Pitt, Tom Cruise og Antonio Banderas som spilte vampyrer da filmen «Interview with the Vampire» kom i 1994.

To år tidligere hadde regissøren Francis Ford Coppola laget sin filmatisering av Bram Stokers Dracula med Gary Oldman. Begge disse filmene både bidro til og seilte på en bredere kulturell bølge. Modernismen og den etterfølgende postmodernismen hadde etter hvert begynt å miste sin futuristiske appell. Den økonomiske krisen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, som i visse henseende representerte et forskjelv til dagens krise markerte på mange måter slutten på etterkrigstidens konsensus. Den falt da også sammen med kommunismens sammenbrudd og sammenbruddet for utopiske tankesystemer på flere felt.

Det er nesten paradoksalt at ved begynnelsen av en av de mest dyptgripende teknologiske endringene i folks hverdag, fremveksten av Internett, personlige datamaskiner og moderne informasjonsteknologi, så kunne man ane en stadig sterkere understrøm av nostalgi og lengsel til forgangne tider og en premoderne kultur.

Det er ikke bare de arketypiske elementene i vampyrmyten som har gitt den slik tiltrekningskraft i vår tid, men også et estetisk element. Denne søken tilbake til en eldre og mer forfinet estetikk finner man nå også i det som en gang var den mest modernistiske og fremskrittsopptimistiske av alle genre. Nesten en overvekt av verk som blir utgitt innen science-fiction i dag faller i større eller mindre grad innenfor det sekkbegrepet som kalles «Steampunk». Den dreier seg i mindre grad om en skinnende ny framtid enn en alternativ nåtid eller fortid der bruddet med den Europeiske kulturtråden, som inntraff omkring Første Verdenskrig, aldri skjedde, og Victoriatidens estetiske idealer fortsatte inn i moderne tid.

I 1996 dukket «Buffy the Vampire Slayer» opp på TV-skjermene. Serien som var produsert av Joss Whedon, gikk fram til 2003 og lekte nettopp med kontrasten mellom det vekselvis banale og betryggende moderne, og det både truende og forlokkende i en langt eldre virkelighetsforståelse.

Tenåringsjenta Buffy og hennes mor flytter til Sunnydale etter at Buffy hadde satt fyr på gymsalen ved skolen hun gikk på i Los Angles fordi det var vampyrer der. Til sin skrekk oppdaget hun ganske fort at Sunnydale lå over «The Hellmouth», en heisesjakt rett ned til Helvete og at stedet myldret av vampyrer, lærere som egentlig er insekter, ordførere som drømmer om å bli kjempeslanger og andre monstre. Det er også en nyansatt bibliotekar ved skolen, Giles, som er der som vokter for den unge vampyrjegeren.

Hun må, litt motstrebende, fortsette sin kamp med mørkets krefter med mer mindre suksessfull hjelp fra vennene Willow og Sander. Hun møter den mørke mystiske Angel som det skal vise seg er vampyr. Etter hvert dukker det også opp en annen mann i hennes liv, den lyse og sjarmerende Spike, men han er også kun å treffe etter at solen er gått ned.

Etter tre sesonger med Buffy fikk Angel en egen serie hvor han, vampyren som var blitt forbannet med en sjel, jakter på det onde som er representert ved advokatfirmaet «Wolfran & Hart».

I likhet med forgjengeren Anne Rice sine bøker så er mesteparten av Charlaine Harris' vampyrbøker satt til den Amerikanske sørstaten Louisiana. Også andre forfattere i genren, slik som Poppy Z. Brite, har brukt nettopp Louisiana og New Orleans som ramme, sannsynligvis på grunn av den noe dystre sumpaktige naturen og delstatens bakgrunn som Fransk koloni, med alskens gammeldagse overlevninger i språk, skikk og bruk, kultur og gamle overgrodde herskapshus.

Harris utgav den første boken i «True Blood» serien «Dead until Dark» i 2001. Det er nå blitt ti bøker og TV-serie som nå er inne i tredje sesongen.

I serien er vampyrene ikke ikke lenger avhengig av menneskeblod da det er funnet opp syntetisk blod, og de er dermed blitt en akseptert del av samfunnet. Hovedpersonen i serien er Sookie som er serveringsdame i baren «Merlotte's» som jevnlig blir besøkt av vampyrer. Sookie er tankeleser, men disse gjestenes tanker er blokkert for henne. Hun innleder et forhold til den kjekke 173 år gamle Bill.

Første sesong av TV-serien følger den første boken ganske tett, men etter hvert som sesongene har gått avviker handlingen i TV-serien stadig mer fra handlingen i bøkene.

En annen forfatter som har grepet fatt i vampyrmyten er Stephenie Meyer. Hennes første bok i «Twilight» serien kom i 2005 og gikk straks til topps på bestselgerlistene. Da den første filmen kom i 2008 sto ungjenter verden over i kø ved billettlukene for å se vampyrsjarmøren Edward.

På tross av at kritikere og hva man vel kan kalle hardcore vampyrfans avfeide bøkene og filmene som barnslig sludder, så de en enorm og fanatisk fan-skare særlig blant kvinner. Hysteriet gikk så høyt at skuespilleren Robert Pattinson, som spiller Edward i filmene, opplevde at vilt fremmede kvinner forsøkte å rive av ham klærne på åpen gate. Det var som Beatles-mani, men med blodsuging.

«Twilight» serien er voldsom kontroversiell, da en del strengt tatt med rette, mener den er dårlig skrevet og trivialiserer stoffet til konsistensen av semulegrøt, og omtrent like ufarlig og spennende.

Godt inne i et nytt årtusen er det særlig to sammenknyttede spørsmål man kan stille om vampyrgenren. Det første er om figuren og myten kan opprettholde den voldsomme populariteten den har nydt de siste årene?

Det andre spørsmålet, som muligens ville være avgjørende for det første, er om vampyren nå har blitt for menneskeliggjort? Det har vært en klar utvikling fra Polidoris «The Vampyre» og opp gjennom nesten alle senere fremstillinger i bok og film mot at vampyren stadig har mistet sine monsteraktige trekk og blitt lettere å lettere for publikum å identifisere seg med.

Detter har selvfølgelig bidratt til at genren har fått en langt bredere appell. Men man kan allikevel sette spørsmålstegn ved om denne utviklingen nå har nådd sitt endepunkt, eller endog har gått for langt til at myten lenger beholder sin indre logikk.

I Harris' «True Blood» lever vampyrene åpent blant vanlige mennesker. På mange måter er de ikke lenger monstre skjult i skyggene, men en mer eller indre alminnelig minoritetsgruppe i samfunnet, om enn med litt sære Halal- eller Koscher-regler. Og i Meyers Twilight-serie er det, i likhet med i «True Blood», aldri snakk om noe overnaturlig element, eller at et menneske taper sin sjel når de blir forvandlet til vampyrer. Meyers vampyrer bryter tilogmed det man kan kalle et av de siste «tabuer» i vampyrlitteraturen – Edward Cullen og hans frender blir ikke så mye som solbrente i dagslys, men glitrer...

Man kan spørre seg hva som da gjenstår av den forbannelsen vampyrtilværelsen opprinnelig var ment å være, og den grublende angsten som også var en så stor del av figurens appell? Hvor går grensen der det blir meningsløst å snakke om vampyrer, og man istedet for snakker om alminnelige mennesker, bare med overmenneskelige sanser, styrke og fart, altså superhelter?

Kulturemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Kultur


*/ ?>

Curious about its roots

Truly, vampires characters are popular on tv shows and movies. But I am very curious of what was the basis of the said creatures and if they really existed? Hopefully I will be able to find research papers and articles about vampires.