Misforstått kraftsosialisme I Hardanger

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 07.08.2010 kl. 14:41 (Oppdatert 07.08.2010 kl. 14:41)

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email
img
Man skal lete lenge etter så suicidale politiske utspill som den rød-grønne Norske regjeringens vedtak om å la Statnett sikre kraftforsyningen til Bergen ved å strekke høyspentkabler fra stygge metallmaster over Granvinfjorden, en arm av selve Hardangerfjorden. Nå har denne regjeringen tidligere erfaring med politiske kamikaze-angrep. Men man får håpe, og tro, at de velger å slå retrett i siste liten, på tross av at de har gjort en slik snuoperasjon vanskelig for seg selv ved å gå så til de grader bastant ut.

Man kan mistenke at prøveballongene allerede er sendt opp gjennom uttalelser fra kilder ved statsministerens kontor til VG, der det antydes at saken kan omvurderes når Jens Stoltenberg på mandag kommer tilbake fra ferie. Dette ville stemme overens med det som etterhvert har blitt Stoltenbergs modus operandi når man har lagt seg ut med folkemeningen - å dolke personen som han selv førte ut i ulykken (i dette tilfellet Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet) i ryggen og antyde at han selv ikke hadde noe med det hele å gjøre.

En grunn til at det ligger slikt politisk sprengstoff i denne saken er at motstanden kan trekke på tverrpolitisk oppslutning. Man trenger ikke være naturromantisk miljøverner for å være mot å spenne kraftlinjer over dette området. Den konservative borgerstanden er i større grad brukere av pitoreske utmarksområder enn den tradisjonelle arbeiderklassen. "Når aksjonister i hardangerbunad blir båret bort, vil ikke det bli enkelt for oss å håndtere," som en kilde i Arbeiderpartiet uttrykte det. Og de fleste forstår at unike områder som vi her snakker om ikke kun har en abstrakt eller åndelig verdi, men også en konkret monetær verdi.

Et nærliggende og nylig eksempel for egen del var da jeg viste en rekke bilder fra Norge til min kjæreste i India, og hennes spontane reaksjon var å avkreve et løfte om å bli vist nettopp fjordene i Hardanger. For i ærlighetens navn så er det ikke mange som reiser til Norge for å beundre den storslagne arkitekturen, eller mangel på sådan, eller for det billige og ville party-livet, eller av dyp beundring for Norsk kultur. Nei, det er i all hovedsak den unike Norske naturen som trekker turistene, den evig fornybare ressursen i våre fjorder og fjell.

Ja, det er tvingende nødvendig å utbedre landets infrastruktur generelt, og kraftforsyningen spesielt, i lys av at behovet for elektrisk kraft bare vil stige i årene fremover ettersom også transport etterhvert vil fase over til elektrisk i takt med synkende oljeproduksjon. Og dette har vært deprimerende lite prioritert politisk i kjølvannet av privatiseringen av det meste av kraftindustrien. Det kan reises sterke argumenter for at den Norske, og Vestlige, venstresiden i stor grad havnet på et feilspor, eller i det minste et sidespor, da de etablerte sosialdemokratiske partiene i siste halvdel av det tyvende århundre beveget seg bort ifra den klassiske kraftsosialismen, med dens fokus på nasjonsbygging og aktiv industripolitikk, til fordel for Det Nye Venstre som kom inn med 68er-bevegelsen, med et langt sterkere fokus på akademiske og symbolske saker. Dagens Arbeiderparti sliter, sammen med sine søsterpartier ellers i Europa, med en sosial politikk som er for radikal og en økonomisk politikk som er for neo-liberal og konservativ for sine tradisjonelle velgere i arbeiderklassen.

Så på ett plan kan man jo se på vedtaket om kraflinjeutbyggingen som et velkomment grep tilbake til solid gammel politikk. Og ja, industrialisering og utvikling av de moderne godene vi alle vil nyte godt av har uunngåelig sin pris, bl.a. i form av inngrep i naturen. Den Norske velferdsstaten hviler i stor grad på de mange demningene og vannkraftsverkene som mange vil si nå skjemmer utallige vassdrag landet over. Man kan se det samme i vår tid i Kina, som nå sliter med betydelige miljøproblemer som resultat av den raske industrialiseringen av landet. Men spurte du den jevne Kineser så ville ganske sikkert svaret være at det, alt tatt i betraktning, er en pris verdt å betale.

Men Norge av i dag er i en priviligert stilling, som få andre nasjoner har vært i gjennom historien. Vi er ikke stilt overfor et brutalt valg mellom brød på bordet og å skåne naturen. Norge har luksusen å kunne opptre som Ole Brum og si, "Ja, takk, begge deler." Det er ikke tekniske eller tidsmessige hindringer for å trekke en mindre skjemmende sjøkabel, uansett hvordan Statnett forsøker å rettferdiggjøre vedtaket i ettertid (en argumentasjon som også stiller deres planer om en sjøkabel til Tyskland for å eksportere Norsk kraft i et merkelig lys). Det er kun et spørsmål om pris.

Og tatt i betraktning det man taper, også i kroner og øre på sikt, på den foreslåtte løsningen, og de veldige økonomiske reservene nasjonen sitter på, så ville det være et eksempel på vrangsiden av den Norske sparsommeligheten, å spare seg til fant.

Opinionemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Opinion


*/ ?>