Britiske politikere kjemper i disse dager om å få flytte inn i bak den svarte døren i Nr.10 Downing street. En gatestump oppkalt etter en erkekjeltring.

George Downing, som har fått den nå så fornemme gatestumpen oppkalt etter seg startet sin noe tvilsomme karriere som feltprest i Oliver Cromwells hær under borgerkrigen. En borgerkrig som endte med at Kong Charles den første ble et hode kortere og England republikk og Cromwell Lordprotektor. 

Downing ga opp prestegjerningen og ble diplomat og spion. Han sporet opp de kongetro på kontinentet av angav dem, selvfølgelig mot betaling. Da Cromwell ymtet innpå om å la seg krone til konge var Downing en av de som støttet ham, men hæren sa nei så det ble ikke noe av. 

Etter vel ti år, og Cromwell hadde forlatt denne verden, var befolkningen grundig lei av den strenge puritanismen med stengte teater og til å med forbud mot å feire jul. Stort sett det meste var synd og forbudt. I 1660 sendte de bud til den landflyktige Kong Charles den andre og ba ham være så snill å komme hjem

George Downing snudde straks kappen etter vinden og hadde ingen skrupler med å hoppe fra tidligere å ha vært den alvorlige og strenge Cromwells støttespiller til nå å støtte «the Merrie Monarch» som etter sigende hadde fjorten barn, men ingen med sin kone. Han angav sine tidligere venner, selvfølgelig også nå mot klekkelig betaling, og fikk på denne måten innpass hos kongen som ga ham en adelstittel som takk.

Den forhenværende feltpresten hadde vært flink til å mele sin egen kake og var blitt en rik mann og han hadde kjøpt eiendommer både her og der. Blant disse var et område like rundt hjørnet for St. James. Han satte opp noen billige hus i den lille gatestumpen og med så fasjonable naboer var det ikke vanskelig for ham og skaffe leietagere som var høyt på strå å villige til å betale klekkelig for seg. Det sies at et av husene overlot han til kongen så han skulle ha et sted å plassere elskerinnene sine, spesielt hvis et av de fjorten barna var på vei.

Downing var utvilsomt en mann med betydelig politiske og diplomatiske evner. Men hans talenter ble sjelden benyttet til fordel for hans fedreland, og hans karakter var beheftet med de fleste lyter, svik, grådighet, sleskhet og utakknemlighet. «Han er en skikkelig George Downing,» ble et munnhell i de Britiske koloniene i New England, slik det Norske navnet Quisling har gått inn i ordbøkene, for å brennmerke noen som en svikefull og falsk person.

Den første som flyttet inn i Nr 10 Downing street på statens regning var Rober Walpole som var Englands første statsminister. Dette var i første halvdel av 1700 og George den første satt på tronen. Han kunne ikke et ord engelsk og ba Walpole ta styringen i Underhuset.

Da det ble klart at Dronning Anne, den siste i Stuart-dynastiet, ikke ville etterlate seg noen arving til tross for 17 – 18 svangerskap ble det lett med lys og lykte etter noen med noen dråper Engelsk blått blod i årene, og disse dråpene måtte være protestantiske og den som kom nærmest var George av Hannover. Hans oldefar var Kong James den første. Det sies at han var mer interessert i hva som skjedde på den andre siden av kanalen enn i sitt nye hjemland, og som sagt lærte han aldri å snakke engelsk.

Etter Walpole har en lang rekke menn, og en kvinne, gått inn og ut av den svarte døren i Downing Street. William Pitt den yngre ble statsminister, som faren før ham, da han var bare 24 år gammel.

Den litterære Benjamin Disraeli var den strenge Dronning Victorias yndling, i motsetning til hans store politiske motstander fra det liberale partiet, William Gladstone. Dette kan synes en smule merkelig all den tid Gladstone på mange måter var den ideelle viktorianske karakter, Alvorlig, dypt religiøs og gjennomført seriøs og moralsk i all sin gjøren og laden, noe som knapt kan sies om Disraeli.

Da det Franske konsortiet som hadde finansiert Ferdinand de Lessepes Suezkanalprosjekt for å forbinde Middelhavet med Rødehavet var bankerott, så innså Disraeli hvor viktig det var for Storbritannia å kontrollere den nye og kortere sjøveien til juvelen i det Britiske Imperiet, India. Her gjaldt det å være rask på labben og slå til før konkurrerende stormakter så sitt snitt. Men å få parlamentet til å stille midler til rådighet ville både ta tid og være som å trekke tenner. Så i stedet knakket han på døren hos datidens rikeste familie, den jødiske bankierslekten Rothchild. 

«Hva gjelder saken?» spurte Baron Rothchild. 
Jo, forklarte Disraeli, var det mulig å få låne den fyrstelige summen det ville koste å kjøpe Suezkanalen?
«Hva kan du stille som sikkerhet?» spurte Rothchild.
«Den Britiske Krone,» svarte Disraeli.

Det endte med at han fikk lånet og sikret sjøveien til India. Han var ikke snauere enn at han like godt fikk laget en ny Imperiekrone, en svær dings med masse glitter og den berømte Kohinoor-diamanten på toppen, og utropte Dronning Victoria til Keiserinne av India med pomp og prakt. Det var slike store romantiske gester som den tidligere bohemen og forfatteren av ganske vovede romaner Disraeli var flink på, og som den i det ytre så propre dronningen lot seg til de grader smigre av.

Det er slik det hadde seg at da Disraeli vandret heden så var det anledning for dyp sorg i Buckingham Palace, og hans kiste ble senket i graven med en bukett nøkleblomster, den gamle bohemens favoritt til knappehullet, som Dronningen selv hadde plukket. Denne blomsten ble deretter symbolet for Disraelis konservative parti.

Den rettskafne og moralske Gladstone, på den annen side, måtte pent finne seg i å ikke engang å bli tilbudt en stol å sitte i når han fremførte regjeringens ukentlige rapport til hennes majestet, selv når han i sin siste statsministerperiode var godt over nitti. Han fikk da også gå i graven uten noe synlig tegn på sorg fra hoffets side. 

Etter at Neville Chamberlain trodde han hadde en avtale med Hitler om «fred i vår tid» ble det Winston Churchill som overtok da krigen kom. I sin første tale til parlamentet som statsminister sa han at det eneste han kunne love var «blod, slit, svette og tårer». Folket elsket den mektige, frittalende Churchill med V-tegnet og sigaren.

Han var ikke så nøye på formene og mottok gjerne høytstående personer liggende i sengen, eller kun iført et badehåndkle. Noen vil også ha det til at han ikke var så nøye på om dette også manglet når han vandret rundt i korridorene. Han var et arbeidsjern som kunne holde det gående til langt på natt og alle hans ordre var merket «haster». Da Lord Alanbrooke, som var sjef for imperiestaben ble spurt om hva som hadde vært det vanskeligste under krigen svarte han kontant «Å holde styr på Winston»

Ingen Britisk statsminister, hverken før eller siden, har vært like populær som Churchill, men da folket gikk til urnene da krigen var over tapte han valget. Men i 1951 , han hadde nå rukket å bli 77 år, var han igjen å finne i Downing street.

Margaret Thatcher er den eneste kvinnen i rekken og hun var såvisst ingen pusekatt. Hun raserte velferdsstaten og Britisk industri. Hun ble gjenvalgt mye takket være den Argentinske juntaen som fant på at de, for å avlede oppmerksomheten fra sin egen økonomiske krise, skulle erobre de Britiske Falklandsøyene, eller som Argentinerne kaller dem, Las Malvinas. Dette viste seg, fra juntaens synspunkt, å være en enorm tabbe. Krigen ble en triumf for Margaret Thatcher og sikret henne for en tid fast bopel i Nr 10 Downing Street, mens nederlaget var begynnelsen på slutten for de Argentinske generalene.

Hennes statsministerperiode ble igjen preget av økonomiske nedgangstider og sosialt forfall, og da hun foreslo en såkalt koppskatt, en flat skatt for alle innbyggerne, så var det dråpen i begeret. Det førte til ville protester og regulære gateslag. Resten av regjeringen og lederskapet i det Konservative partiet innså at det ikke nyttet å overtale henne til å legge om politikken. Som hun selv så berømt hadde sakt "The Lady's not for turning." De så ingen annen utveg enn å dolke henne i ryggen og starte et ledervalg hvor kompromisskandidaten John Major til slutt gikk av med seieren og overtok statsministerposten etter "The Iron Lady".

Tony Blair gikk inn gjennom den berømte døren med en jublende folkemasse i ryggen, men nå kjemper han for sitt politiske ettermæle etter å ha ført Storbritannia inn i Irak-krigen.

Den 6. mai får vi vite hvem som nå flytter inn bak den skjeve svarte døren i Downing Street. Vil Gordon Brown beholde sitt husvære, eller blir det David Cameron som som flytter inn, eller kan det være mulig det blir Nick Clegg?