I forrige uke døde den ca 85 år gamle kvinnen Boa Sr fra Andamanøyene utenfor India, skriver BBC News. Hun var det siste gjenlevende medlemmet av Bo-folket, som bosatte seg på disse øyene for rundt 65 000 år siden. Sammen med henne døde dermed et av verdens aller eldste språk, det urgamle Bo-språket.

Boa Sr, som døde barnløs, ble altså det siste mennesket på jorden som snakket dette sjeldne språket, som man regner med utgjorde en levende forbindelseslinje helt tilbake til pre-neolittiske tider i sørøst Asia. Bo-folket eller stammen skal ha vært den eldste av de gjenlevende folkegruppene på Andamanøyene, og etterkommerne til noen av menneskehetens eldste, kjente kulturer.

Lingvister og språkforskere mener at India, og verden, nå har mistet en uerstattelig del av sin kulturarv. For et språk som dør ut er ikke bare noen sjeldne ord og uttykk som forsvinner. Sammen med språket dør også en særpreget tenkemåte og utallige erfaringer som har nedfelt seg i språket i tusener av år, for ikke å snakke om hele det fargesprakende spektret av fortellinger, myter, sanger, profetier etc. som et hvert gammelt språk gjerne har å by på. Et språk kan muligens best beskrives som et folks verbale monument, på samme måte som en katedral eller en pyramide også er monumenter. Dem som vil hevde at det blir hip som happ om man studerer en fransk katedral eller en egyptisk pyramide (de er jo begge monumenter) begår en grov forenkling, argumenterer lingvistene. 

Boa Sr var ellers kjent for sitt gode humør. Og når hun lo av full hals hadde hun en latter som visstnok var svært smittsom. Skjønt den indiske lingvisten Anvita Abbi ved universitetet i Delhi, som ble kjent med Boa Sr i 2005 og tilbrakte mye tid sammen med henne i jungelen, forteller at Boa ofte var ensom, fordi ingen lenger kunne snakke språket hennes. Boa Sr læte seg derfor en lokal (andamaneisk) variant av hindi for å kunne kommunisere med omverdenen.

Den indiske lingvist-professoren understreker at den gamle damen var svært stolt av å være det siste gjenlevende medlemmet av Bo-folket.

Tapet av Boa og hennes morsmål retter lys mot forholdene til de siste gjenlevende folkestammene på Andamanøyene (og andre steder i veden) som også lever under vanskelige forhold og står i fare for å dø ut.

Den mest kjente stammen av urfolk som fremdeles lever helt uberørt av moderne sivilisasjon er antagelig Sentinelese-folket, fra nettopp Andamanøyene. Det var dem som fikk verdens lyskastere rettet mot seg da de skjøt med pil og bue mot et indisk helikopter som fløy lavt over dem etter at tsunamien hadde veltet gjennom det indiske hav i desember 2004. Alle forsøk på å opprette kontakt med Sentinelese-stammen har feilet så langt. De bannlyser all kontakt med moderne sivilisasjon, forståelig nok, tatt i betraktning f. eks Storbritannias kolonisering av Andamanøyene i 1858, da de fleste boerne av Andamanøyene ble robbet for sine landområder og sin uavhengighet, og enten dept eller smittet med dødelige sykdommer som kolonistene brakte med seg. (Senere kom japanerne og henrettet en god de av de gjenlevende øyboerne, under den litt bisarre forklaringen at flere av dem var amerikanske spioner.)Så det er ikke til å undre seg over at de sentinelesiske jegene fyrte av sine pilskudd mot det indiske helikopteret.

Boa Sr som døde i forrige uke var forresten blant dem som overlevde tsunamien i Asia i 2004. Hun skal til tross for sin høye alder ha reddet seg ved å klatre opp i et tre mens flodbølgen rullet forbi, og har senere fortalt: ”Vi var alle der da jordskjelvet kom. De eldste fortalte oss ’jorden kommer til å dele seg, ikke løp eller flykt’. De eldste fortalte oss dette, det er slik vi vet ting.”

I en tid da jorden skjelver, og vår moderne sivilisasjon synes å vakle under vekten av seg selv, og Mayakalenderen og profetier fra flere andre eldre kulturer får så mye oppmerksomhet som de faktisk gjør, bør vi kanskje besinne oss lytte litt mer til slike gamle urfolk mens vi ennå har dem. For det er da også instruksene som de gamle Mayaindianerne, Hopiindianerne, Inkaindianerne osv. gir oss … at tiden nå har kommet for å lytte til de innfødte urfolkene, som har levd nærmere jorden enn oss, og som for alt vi vet kan ka utviklet helt andre egenskaper enn vi har lært oss å utvikle i vår morderne kultur.

 I lydklippet på nedsiden synger Boa Sr en sang på det urgamle Bo-språket. Teksten går sånn ca som følger:

Jorden skjelver
mens trærne faller
 med tunge drønn.