En 72 år gammel mann i Bærum frøs i hjel etter at Hafslund stengte av strømmen.. Han skylte dem 3057 kroner. Selv da landet ble rammet av den verste kuldeperioden vi har hatt på mange år koblet ikke Hafslund på strømmen igjen. Ifølge tv2nyhetene er nå Hafslund og Bærum kommune anmeldt.

Dette dødsfallet reiser spørsmål om energipolitikken i Norge. Det mest grunnleggende er om den grunnleggende infrastrukturen for strømforsyning, som folk i et vinterland er avhengige av for i det hele tatt å overleve, noen gang burde vært privatisert.

Fra de første kraftverkene demmet opp elver i Norge så var utbyggingen av kraftnettet et offentlig tiltak, betalt for av de Norske skattebetalerne. Dette var ikke bare dyd av nødvendighet, da Norge på denne tiden ikke hadde noen Wallenberg-familie, eller annen privat kapital med styrke til å bære en slik investering. Det var også en åpenbar samfunnskontrakt, der det Norske folk tok utgiften for kraftutbyggingen med den forståelse at de var garantert rimelig elektrisitet til gjengjeld.

Slike uskrevne samfunnskontrakter er bærebjelken i et fungerende moderne samfunn. Vi stoler feks på at styresmaktene og nasjonalbanken ikke trykker penger i vilden sky og dermed undergraver tilliten til pengene på vår sparekonto og i vår lommebok Samfunn lider stygge sår og den nasjonale solidariteten borgere og borgere i mellom rakner fort, nå de som sitter med ansvaret undergraver slike samfunnskontrakter.

Det som gjør slikt så ille, er at folk bygger så mange andre deler av sitt liv på disse underforståtte forutsetningene. Utover det tyvende århundret ble det bygget en enorm boligmasse landet over som var fullstendig avhengig av strømfyring. Dette representerte en gigantisk investering basert på ikke bare stabile, lave strømpriser, men også på den forståelsen at strømforsyningen var et felleseie som ble administrert med folkets interesse for øyet, og ikke først og fremst søken etter profitt.

Det er dette manglende sosiale hensynet som fører oss til den andre betenkeligheten ved dagens situasjon. Da privatiseringsbølgen feide over den vestlig verden på 1980-tallet, i kjølvannet av Ronald Reagans maktovertagelse i USA, og Margaret Thatchers valgseier i Storbritannia opplevde også Norge sin egen «jappe-tid» med tilhørende politisk press for å privatisere store deler av det offentlige.

Strømnettet og kraftindustrien var noe av det første som gikk under hammeren i noe som kan minne om en miniutgave av den plyndringen av offentlige eiendeler verden var vitne til i Jeltsins Russland på 90-tallet, der en liten gruppe såkalte oligarker med politiske kontakter rasket til seg nasjonens arvesølv og etterlot folket ribbet. Den Norske privatiseringsprosessen var kanskje ikke like åpenlyst korrupt, men den eksemplifiserte den samme prosessen der politikere tilgodeser velstående interesser, gjerne med en klar forståelse av at dette ville belønnes med lukrative verv etter endt politisk tjeneste.

Uansett hva man synes om selve prosessen, og privatisering av grunnleggende nasjonal infrastruktur, så står man igjen med det faktum at landet strømforsyning etter dette ble drevet først og fremst med aksjonærenes profitt i tankene. Noe annet ville da også vært direkte lovstridig etter aksjeloven. Men hva så med den uunngåelige konflikten mellom profittmotivet og vanlige folks helse og velferd?

Bare strømgiganten Hafslund kuttet strømforsyningen til omkring 5,000 boliger i 2009. Blant dem var rekkehusleiligheten til til den 72 år gamle mannen som ble funnet ihjelfrosset i sin egen seng i Bærums Verk. Hafslund stengte strømmen hans 24. november i fjor på grunn av en ubetalt strømregning på 3057 kroner.

Til forskjell fra Sverige plikter ikke eier av strømnettet å henvise saken til sosialetaten før stenging. Det er dette formelle fikenbladet Hafslund skjuler seg bak når de sier at de etterfulgte alle lover og regler. Man kan uansett stille seg tvilende til selskapets forretningsmoral, uavhengig av legale hensyn. Men man kan også reise spørsmålet om det her ikke også er snakk om kriminelt ansvar.

Tillitsmenn og eiere i aksjeselskaper mener seg skjermet fra ansvar for bedriftens handlinger av lovreglene, og ikke minst tradisjonen, omkring aksjeselskaper, som går tilbake til denne organisasjonsformens begynnelse blant handelsborgerskapet i Nederland for mange hundrede år siden. Regelen er at investorer ikke skal stå økonomisk ansvarlig for tap av annet enn kapitalen de har investert i selskapet.

Men dette er ikke noen juridisk immunitet for kriminelle handlinger begått av selskapet, eller enkeltpersoner i selskapets ærend. Man er heller ikke fritatt for juridisk ansvar selv om man formelt sett ikke bryter noen lov. Om du med vitende og vilje lar noen omkomme, når du kunne ha grepet inn, så har du muligens ikke forbrutt deg mot noen lovparagraf, men du kan allikevel straffeforfølges i rettsapparatet.

Man kan argumentere for at Hafslund, på tross av at de ikke var lovpålagt å påse at den 72 år gamle mannen ikke frøs ihjel, allikevel burde ha en rimelig forståelse for at en slik hendelse mer eller mindre ville være det uunngåelige resultatet i en del tilfeller, når de stenger av menneskers eneste fyringsalternativ, og ikke skrur det på igjen i en historisk streng kuldeperiode. Det kan argumenteres for at dette kan anses som uaktsomt drap.