Barack Obama har nøyaktig tre år igjen av sin første presidentperiode. Men etter senatsvalget i Massachusetts kan vi sannsynligvis allerede skrive nekrologen om hans embedsperiode.

Irene og Irsk-Amerikanerne har et uttrykk de kaller «Blarney», som stammer fra myten om at du kan kysse en sten på slottet Blarney i Irland og bli velsignet med veltalenhet. Men uttrykket har etter hvert kommet til å bety tom talekunst, ja nesten løgn og fanteri. 

Da Barack Obama ble sverget inn som USAs 44. president 20. januar for et år siden, så var de fleste enige om at det i ikke liten grad var takket være hans talegaver. Men i dag, med millioner flere Amerikanere i arbeidsledighetskø, og utbredt skuffelse over en politikk mange mener har prioritert de rike og spekulantene på Wall Street, så ringer Obamas fagre ord i velgernes ører i mindre grad som veltalenhet, men mer som «Blarney».

Det er mange gode forklaringer på hvordan Det Demokratiske Partiet kunne tape et senatsete som President John F. Kennedy, og så hans nylig avdøde bror Ted hadde holdt siden 1952. Den republikanske kandidaten Scott Brown la inn et enormt arbeide i kampanjen, og hadde vel til slutt håndhilst på stort sett hver eneste velger i delstaten og kysset hver eneste baby. Det skadet vel heller ikke, særlig blant kvinnelige velgere, at han har utseendet med seg.

Den demokratiske kandidaten Martha Coakley, på den annen side, vant et primærvalg i sitt parti som var preget av indre splid, og manglet ryggdekning fra den mektige partipolitiske maskinen i Boston og den østlige delen av staten. Hun skulle da også vise seg å ikke være noen ideell kandidat.

Coakley var i motsetning til Brown svært lite glad i den delen av den politiske gjerning som innebærer direkte kontakt med velgermassen. Hun begynte sin kampanje på en katastrofal måte ved å dra på en flere uker lang ferie. I sin tidligere gjerning som statsadvokat hadde hun en rekke tvilsomme avgjørelser på rullebladet. Hun hadde i tillegg en nesten skremmende evne til å komme med verbale sleivspark. Det bør også huskes at på tross av at delstaten Massachusetts gjerne ses på som en erkeliberal stat, så har den en tendens til ikke å støtte kvinnelig kandidater til høyere embeder.

Men det faktum gjenstår allikevel at dette er en valgkrets der demokratene, under normale omstendigheter, skulle kunne ha stilt opp med en utslitt støvel på valgseddelen og fremdeles vunnet. Forklaringen på hvorfor det gikk så aldeles galt finnes på den nasjonale politiske arena.

For et års tid siden lå det Republikanske Partiet tilsynelatende med brukket rygg. Det hadde gjennom George W. Bush' åtte år lange presidentperiode vært ansvarlig for å føre landet inn i to kriger, undergrave viktige rettsprinsipper, gjøre landet ansvarlig for bruk av tortur, og ble sett på som ansvarlig for den største økonomiske krisen siden den store depresjonen. En del spekulerte endog på om partiet noen gang kom til å reise seg igjen som noe annet enn et regionalt sørstatsparti.

Få Amerikanske presidenter har noen gang kunnet tiltre sin gjerning med en slik massiv godvilje både nasjonalt og internasjonalt, og et slikt mandat for å reformere både finans og helsesektoren i landet. Bekymringen hos mange var at Obama ville være for radikal, og forsøke å tvinge gjennom for mange store reformer for fort. Akkurat det skulle vise seg å være en ubegrunnet frykt.

Den progressive venstresiden i det Demokratiske Partiet ante ante uråd allerede da Obama kunngjorde navnene på medlemmene av sin administrasjon. Til den mektige stillingen som stabsjef i Det Hvite Hus utpekte han Rahm Emanuel, en mann venstresiden hadde lært å mislike under Clintons periode, og med tette bånd til de store finanshusene på Wall Street, som nettopp hadde vært innblandet i den store finanskrisen som herjet økonomien. En av Obamas første avgjørelser var også å kvitte seg med partiets lede Howard Dean. Dean hadde ført partiet til seier i 2006, da demokratene tok over kontrollen i begge hus i Kongressen, og var i stor grad strategen bak Obamas egen valgseier i presidentvalget i 2008. Men hans strategi, som hadde bred støtte hos grasrota i partiet, var sterkt mislikt av Rahm Emanuel, som mente partiet heller burde fokusere på å dyrke kontakt med velstående bidragsytere for å knuse republikanerne med overlegene pengeressurser i valgkampen, i motsetning til Deans fokus på partiorganisering på lokalplan.

På tross av disse tidlige faretegnene så var de fleste partiaktivister, og velgerne, villige til å stole på Presidentens dømmekraft. Men den tilliten begynte sakte å undergraves ettersom månedene gikk og lite så ut til å bli gjort, enten det gjaldt å bøte på de grøvste overtrampene fra Bush-administrasjonen, eller å gjennomføre nye progressive tiltak. På den økonomiske siden valgte Obama å omgi seg med den gamle garde fra Wall Street, slik som økonomisk rådgiver Larry Summers, som under Clinton-administrasjonen hadde vært sterkt delaktig i det frislippet av finansnæringen som ledet til krisen, og finansminister Timothy Geithner, som i sin tidligere jobb som sjef for New York Federal Reserve hadde ført an i kjempeoverføringene av statlige midler til de store bankene.

Obamas egne krisepakker for å redde økonomien fortsatte da også i samme ånd som forgjengerens, ved å vektlegge store overføringer til finansnæringen, og i mindre grad å sette av midler til nybygging og vedlikehold av infrastruktur og å skape arbeidsplasser for vanlige folk. Ikke overraskende førte dette til at mens de store bankene kun et år etter at de ble reddet fra konkursens rand av skattebetalerne kunne dele ut milliarder av dollar i bonuser, samtidig som arbeidsledighetstallene fortsatte å stige oppimot og over ti prosent.

Obama lovte under valgkampen at det første han ville gjøre som president var å avslutte den forrige administrasjonens torturprogram og stenge den beryktede fangeleieren i Guantanamo Bay. I skrivende stund er Guantanamo Bay fortsatt i drift. Og snarere enn å oppheve President Bush sine juridisk tvilsomme bestemmelser om overvåkning, rettsvern og bruk av tortur, så fortsatte han bruken av disse og gav dem tverrpolitisk støtte.

Hans valgløfter om å trekke USAs styrker ut av Irak ble likeledes skjøvet til side. Men hans plan om å flytte fokus til Afghanistan ble fulgt opp i langt sterkere grad enn de fleste forventet, da han valgte å trappe opp den Amerikanske troppestyrken der først med omtrent 30,000 mann og så senere med 40,000 Amerikanske og NATO tropper til.

Selv disse upopulære tiltakene kunne nok hans støttespillere og velgerne sett gjennom fingrene med om han hadde lyktes med å gjennomføre en virkelig reform av et av de tyngste økonomiske og sosiale problemene landet sto ovenfor, det enormt kostbare og lite effektive helsevesenet. Han hadde lovet at på samme vis som Jesus jaget pengevekslerne ut av templet, så ville han gjøre slutt på makten til de tusener av lobbyister som i stor grad styrer lovgivningsprosessen i Washington DC. Det skulle bli en slutt på hemmelige avtaler i lukkede rom, og alle forhandlinger omkring helsereformen skulle foregå åpent på direkte fjernsynsending.

Det som istedet skjedde var at Det Hvite Hus solgte unna det ene prinsippet etter det andre, bla. Offentlig helsevesens mulighet til å forhandle om lavere priser på medisiner, i nettopp en rekke hemmelige møter og avtaler med forsikringsbransjen og farmasøytiske firmaer. I Senatet og Representantenes Hus ble også forslaget til helsereform stadig mer vannet ut av politikere fra presidentens eget parti som mottok enorme pengebidrag fra de samme store bedriftene.

Den lovteksten som Senatet til slutt endte på, og som nå venter på godkjennelse fra Representantenes Hus, er i mindre grad en helsereform enn en ren gavepakke til forsikringsbransjen. Løsningen på at millioner av Amerikanere ikke har helseforsikring, og vil ruineres økonomisk av selv en mindre alvorlig sykdom, er ifølge dette forslaget at de skal lovpålegges å kjøpe privat forsikring, under trussel om bøter fra skattevesenet.

Dette skulle vise seg å være dråpen i begeret for mange velgere. Republikaneren Scott Brown i Massachusetts kunne paradoksalt nok stille til valg som forsvarer av de fattige mot de rikes overgrep. Tatt i betraktning hva hans parti historisk har stått for, og deres tette bånd til pengemakten, så må det kunne karakteriseres som kanskje tidenes mest klønete politiske håndverk fra demokratenes side.

Nå står demokratene i den leie stilling at det blir galt uansett hva de gjør. Om de presser Representantenes Hus til å godta Senatets forslag, så vil de møte den samme tsunamien av raseri fra velgerne som de opplevde i Massachusetts når de fleste setene i Kongressen er oppe til valg i november i år. Om den samme svingningen gjør seg gjeldende også andre steder i landet, noe man må regne med, så ville demokratene gjøre det som for kort tid siden virket matematisk umulig, å tape kontrollen over begge kammere i den lovgivende forsamling. Om de, på den annen side, gir opp hele helsereformen og lar forslaget gå i graven, så vil de med rette kunne beskyldes for å ha kastet bort et helt år, med overlegent flertall i Kongressen, uten å ha greid å oppnå noe som helst. Heller ikke dette er noe noen politikere har lyst til å møte velgerne med.

Mange Amerikanere hadde investert enorme forventninger og håp i at Obama skulle være en ny Franklin Delano Roosevelt, som under den forrige store økonomiske og sosiale krisen på 1930-tallet hadde reddet en nasjon på avgrunnens rand og lagt grunnlaget for en mer rettferdig fordeling og viktige reformer i velferd og finansvesen med sin «New Deal». Men disse nesten Messianske forhåpningene har nå for mange slått over i den dypeste skuffelse og bitterhet. Mange Amerikanere føler nå at Obama ikke kjemper for den allminnelige mann og kvinne, men tvert i mot jobber for de store pengeinteressene.

Sett i ettertid var det mange av Roosevelts programmer og tiltak under den store depresjonen som slo feil eller virket mot sin hensikt. Men de velgerne som bragte ham til makten var aldri et øyeblikk i tvil om at han kjempet for deres interesser. Det er sammenbruddet i denne tilliten som nå gjør at selv forstålige feil fra demokratenes side nå gir uforholdsmessige store tilbakeslag blant velgerne. Skuffet kjærlighet slår da også gjerne over i hat.

Mange vil nok si at situasjonen ennå kan reddes for Obama og Det Demokratiske Parti. Det er jo mulig de kan gjennomføre en enorm politisk snuoperasjon og gjenvinne velgernes tillit. Alt er mulig, som folk ofte sier. Men alt er ikke sannsynlig. Og å legge om kursen nok til å unngå at skuta går på skjærene i november ville kreve så radikale endringer av mannskap og slikt politisk mot at det per dags dato er vanskelig å forestille seg at President Obama er istand til det.

Taper demokratene Kongressen ville Obama i de to siste årene av denne presidentperioden være en såkalt «Lame Duck», og sittet uten makt til å få noen av sine forslag gjennom folkeforsamlingen. Sannsynligheten er høy for at han i 2012 også ville tape det neste presidentvalget mot nesten alle tenkelige kandidater republikanerne ville stille, kanskje med unntak av Sarah Pali. 

Barack Obama kommer neppe til å gå inn i historien som USAs verste president. Der er nok George W. Bush uslåelig. Men i mangel av et politisk mirakel er sannsynligheten nå høy for at han vil bli husket som den største skuffelsen i presidentrekken.