Vi har vært igjennom en tid.
Lenge.
Det synes ihvertfall de som ble rammet av den.

En tid der vi som elever satt på rekke og rad og adlød. Der vi rakk opp hånda og avlød. Der vi satt avlydende og lyttet til en genera…unnskyld, Lærer, som doserte noe som allikvel stod i den eneste boka vi brukte i det faget fordi de var så dyre og måtte samles innigjen etter skoleslutt så de etter oss kunne bruke dem etter at vi hadde visket ut navnene våre selvfølgelig og eventuelle spor vi hadde etterlatt oss i den hellig erdaikkevår-boka.

At den rommet kunnskap og mulige utgangspunkt for undring, var da noe vi aldri tenkte på.

Når vi kom i sjuende syntes vi den lærersaken var dustete. Selvfølgelig visst vi at lireavsegleksen var den samme år etter år. De fleste av oss kjente eldre elever som kunne fortelle om det. Og de enda eldre før dem…

Vi var igjennom en tid som aldri egentlig handlet om kunnskap. Det handlet om å ha oss under kontroll. Kontrollere det gagns mennesket inn i oss.

For vi var elever etter at denne mannen gikk turer i skogen med Emilie. Vi fikk ikk ikke oppleve å møte det ukjente, - å oppdage det univers av detaljer, undring og ærefrykt som ligger i den undersøkende dialogen en kompetent guide, - veileder kan ha med sin elev.

Vi fikk bare se pappplater med hjelpeløse tegninger på, vi. Jeg glemmer aldri tegningen fra bondegården. Den skjønte jeg aldri, før jeg langt senere leste G. Orwells “Animal Farm”…. nå vel..bondelaget om det.

Vi har vært bortkastet igjennom en tid.
Et resultat av samfunnsøkonomi, sosialdemokrati og fase i utvikling, javel.
Så klage skal vi ikke.
Noe annet var i liten grad mulig.
Og det fantes ekte lærere den gang også. Autentiske pedagoger. Inspiratorer og veildere. Men de var få. Og de var ikke etterspurte den gang heller.
Så ikke tro du var til ingen nytte, Løvlund!

Men altså: “Igjennom” betyr at det er over. Og det er det.
Denne gangen er det ikke skogsstien utenfor byen, eller parken, som er arena og begrunnelse for ekte læring.

Denne gangen er det teknologien.Utvidelser av oss selv. Forlengelser av våre handlinger og eliminasjon av de totale avstander.
Mye uensartet teknologi, ikke bare pc`en, men også alle andre komponenter som i samspill gjør oss konstant søkende, gjør oss konstant avslørende av oss selv, - gjør oss konstant sårbare og foranderliger.
All denne teknologi som opphever dalførenes begrensninger av samhandling mellom “de ulike” - opphever nasjonstatens bastante påstand, opphever gyldigheten av å være ferdig, å ha “blitt til noe” - og dermed å skulle være nettopp det.

I videste forstand handler det om en endret mobilitet, om nye rammer for mulig aspirasjon.

Å være lærende i en slik tid, er å være handlende.
Pultrekken, diktatet, lydigheten og rollen til en middelaldrende lærer som har lang sommerferie for å “snu bunken” og å begynne et nytt skoleår med å behandle nye elever på samme måte, og med samme innhold som hun behandlet deres foreldre og besteforeldrene før dem…er annulert.
Å være lærer i en slik tid som nå, er å være samhandlende med den som lærer.
Gå i skogen igjen….

Ta med seg et ord, et tema, - og så gå ut i alle de landskaper teknologien kan by på, for å prøve relevans og effekt, - og for å ta med seg alle de oppdagelser, all den dannelse som dukker opp av seg selv, som en ikke kunne vite om på forhånd, ikke kunne forutsi.. fordi det er nettopp slik naturen er.
Gå på vandringer, - ikke i teknologitilbedelse, men i stadig økende evne til å forstå alt det menneskelige, alt det eksistensielle, alt det epistemologisk gyldige som teknologien nå kan mediere, bringe fram for oss. Fordi avstander er opphørt, fordi tilgjengelighet er stadig mer demokratisk, men også fordi den gamle læreren, den gamle skolen er død, slik vi kjente den.

Lærere i vår tid må kunne mye om dialog, om samspill og evne å være mentor i handling.
Men de må også våge, - konstant, å gjøre seg kjent med det nye som velter inn i vår hverdag.
Derfor må det bli en ny type lærere. Lekende lærere, lærere som knytter stoltheten sin til sin utforskende handling i dialog med elev, og ikke til seg selv og egen påstått gyldighet og opphøydhet.

Selvfølgelig vil de fortsatt være her en stund. De utgåtte lærerene. De vil ikke forstå at opplæring av de unge nå forlengst er overtatt av andre og skjer på andre arenaer. De vil tviholde på sine “adgang forbudt for elever” skilt på læreværelsedøra, tviholde på sin prektighet og mimre om den gangen Pokemonkortene angrep norsk skole…
Men de blir mer og mer som skjøre levninger fra en slags ordovisisk “for lenge siden” dam.

Snart vil elever som sammen med andre er på vandring i læringshandlingslandskap finne dammen og dokumentere den i multimodale stunt.