Byron, Spengler og Europeisk Patriotisme

 Skrevet av Alexander G. Rubio - Publisert 12.11.2009 kl. 01:08 (Oppdatert 12.11.2009 kl. 01:08)

Kulturemail email email email email email email divider translate email email email
img
I vår tid pleier vi som regel å bruke ordet "sivilisasjon" rett og slett som en betegnelse på summen av det vi anser som det gode liv, innlagt vann, elektrisk lys, og gode, eller i alle fall akseptable manerer, og noe som er uforgjengelig, og når det først er oppnådd varer evig.

img
Ruins of Ancient Rome av Cornelis van
Poelenburgh, c. 1608, Musée du Louvre
(Klikk for større bilde)
Men sivilisasjoner, flertall, er noe mer. De er den ledende, voksende legemliggjørelsen av et sett av verdier og et felles syn på livet og verden omkring oss. Og på samme vis som de blir født fra tankene og arbeidet til de som gav dem form, så kan de også dø ut, av en rekke grunner.

Det finnes et dikt fra begynnelsen av forrige århundre av den Greske dikteren Cavafy, som forestiller seg forholdene i en eller annen by i senantikken. Innbyggerne, som for lenge siden har mistet noe virkelig håp for fremtiden, og nærmest lever i eksistensiell kjedsomhet venter på at barbarene skal komme.

Plutselig dukker en budbringer opp. Barbarene har dratt av sted for å plyndre en annen by, eller forsvunnet tilbake dit de kom fra. Og det er nesten en følelse av skuffelse i forsamlingen. Barbarene hadde i det minste vært... noe.

Det er en form for skrekkblandet fryd som trekker folk til visjoner om katastrofe og undergang, enten det gjelder senkingen av Titanic, katastrofefilmer fra 70-tallet, Romerrikets fall eller evangeliske kristnes bøker og filmer om Armageddon. Det virker som om en del av oss føler at om de ikke kan være delaktige i å bygge opp noe stort, så har man i det minste spenningen ved å være til stede da det raser sammen.

img
Oswald Spengler
En av de mest innflydelsesrike dommedagsprofetene i moderne tid var Oswald Spengler. I årene like før utbruddet av Første Verdenskrig begynte denne tidligere læreren å skrive en avhandling om samtidspolitikk. Temaet hans begrenset seg opprinnelig kun til Tyskland og hvordan landet tilsynelatende ble stadig mer omringet av fiendtlige nasjoner. Men etter hvert som krigstrommene lød høyere ble han overbevist om at det som var i ferd med å skje kunne tolkes som en del av en mer grunnleggende krise for Europeisk sivilisasjon som helhet. Det virket for ham som om Europa, etter å ha nådd sitt høydepunkt, var i ferd med å marsjere inn i selvmordet, og at dette bare var en første fase i en bredere "Vestens undergang".

Da første bind av "Der Untergang des Abendlandes" først ble utgitt i 1918, virket det som kun et par år før var latterlig, da Europeiske kolonimakter trampet over kloden som giganter, bare så alt for realistisk for en verden som hadde vært vidne til den nesten industrielle slaktingen av en hel generasjon i skyttergravene ved Somme og Verdun.

Heller ikke vår egen tid er i beit av undergangprofetier. Niall Ferguson, historieprofessor ved Harvard Universitetet, skapte seg opprinnelig et navn ved å skrive hyllester til det Britiske Imperiet. Da sjansene for at det foretaket skulle gjøre et comeback virket noe dårlige, vendte han deretter sine håp om en velmenende global hegemon mot Imperiets Angel-saksiske avkom på andre siden av Atlanteren. De Forente Stater burde, mente han, løfte "den hvite manns byrde" som Imperiet hadde lagt fra seg.

Men det noe skuffende resultatet av krigene i Irak og Afghanistan ser ut til å ha surnet disse drømmene en smule, og ledet ham til å flørte med teorier om uvegerlig nedgang. Siden han er fast knyttet til ideen om det tradisjonelle imperiet basert på en nasjonalstat med provinser og satellittstater, så er han ute av stand til å forestille seg noen annen struktur som kunne bære et stabilt globalt system, eller at noen Vestlig makt utenom de Anglo-saksiske nasjonene kunne skape det, minst av alt Den Europeiske Union.

Denne blindsonen er velkjent for en hver som har hatt en viss kontakt med det moderne Storbritannia. Spøkelset av Imperiet hjemsøker fortsatt landet, og holder det fanget i en schizofrenisk tilstand i sine forbindelser med omverden.

img
Niall Ferguson
Det var den vedvarende illusjonen om Imperiet som hindret Storbritannia i å være et av de grunnleggende medlemmene av Den Europeiske Union og den ledende kraften i den institusjonen, på samme vis som det er de triste restene av den illusjonen, i form av bitter knyttnevefekting som hindrer dem i å finne sin plass i Europa i dag.

På den annen side har man de som er så politisk korrekte og foraktfulle ovenfor arven etter Imperiet at de har kuttet nesten alle bånd til sin egen historie og kultur, og dermed ute av stand til å lede landet noe steds. Man kan bli fristet til å gripe tak i jakkeslagene til dagens Briter, riste dem og si, "Dere gjorde det bra, bedre enn de fleste. La det nå for Guds skyld fare."

Men Ferguson har rett i at i rene tall så har Europa, og Vesten som helhet, sett relativt mot resten av verden vært i nedgang i lang tid. Delvis var dette uunngåelig. Fruktene lavest på det teknologiske treet har allerede blitt plukket, og er raskt tilgjengelige for alle som ønsker å nyte godt av dem. Men virkelig nedgang for en sivilisasjon må fremvise flere symptomer enn en relativ svekkelse i handelsbalansen. Før Britene tvang gjennom salg av opium til Kina som en handelsvare for å betale for porselen og andre luksusvarer i stedet for gull hadde landet et betydelig handelsoverskudd med utlandet. Men det var fremdeles en makt i dyp nedgang.

Kunst er ofte, sett i ettertid, en klar pekepinn på retningen en sivilisasjon er på vei i. Gresk-Romersk kunst ble først maniert og uoriginal og deretter direkte steril og utartet, lenge før den første barbar krysset Limes. Fremtidige historikere og publikum vil måtte felle den endelige dommen over vår samtidskunst. Og det er mulig at det som i dag blir sett på som populær- og lav-kultur, for eksempel fjernsynsserier er morgendagens høyverdige kunst. Men hva gjelder samtidskunsten i tradisjonell forstand, så vil nok en del av oss mene at dommen allerede er et faktum.

Så det er i alle fall et legitimt spørsmål å spørre seg om Vestlig sivilisasjon er i nedgang. Og dette stikker dypere enn Huntingtons "Sivilisasjonenes Sammenstøt", da en forutsetning for at det blir noe sammenstøt er at mer enn en faktisk møter opp. Den Islamske Ummah er uten tvil en sivilisasjon. Den er kanskje ikke, i det minste i sin nåværende form, noen spesielt beundringsverdig, men den er allikevel et noenlunde konsistent fellesskap basert på idealer og et delt verdensbilde. Er Europeisk/Vestlig sivilisasjon fremdeles fremdeles ordet verdig, eller livskraftig?

Enhver organisasjon eller samfunn, enten det er et politisk parti, en fagforening, eller en nasjon eller stat, trenger en felles målsetning og en grunleggede overbevisning om at det målet er verdt å strebe mot. I mangel av en drivende kraft, med felles løsninger i tråd med samtidens problemer, vil samfunnsveven rakne før eller siden. Dette er på ingen måte noe nytt problem.

Uansett hvor store deres tidligere prestasjoner var så falt til slutt de Greske bystatene i Antikken, da de manglet en felles Gresk nasjonalånd som var sterk nok til å overskygge Polisenes rene lokalpatriotisme. Hellas kunne forenes, med makt, av midlertidige hegemoner, slik som Spartanerne under Lysander, Thebanerne under Epaminondas, eller selv en Philip II av Makedonia, men kunne ikke med overbevisnings kraft handle i fellesskap. Det skulle vise seg å bli deres ulykke da de enkelte bystatene ikke lenger var istand til å møte utfordringen fra stater som hadde tilegnet seg Greske teknologiske og militære nyvinninger, men ikke led under den Greske svakheten for indre splid

Romerne hadde ikke bare en sterk nasjonalfølelse, men den var også fleksibel nok til å omfavne og integrere andre folk etter som imperiet vokste, og motstandsdyktig nok til ikke å bare gå i oppløsning da selve Rom, som opplevde en massiv immigrasjon, kun ble en liten del av en langt større stat. Den skulle vise seg å være livskraftig nok til å vare lenger enn moderne Europeisk kultur siden Renessansen har vart.

Da det egentlige Romerske Imperiet falt (den østlige halvdelen kom til å vare ved i omtrent et årtusen til i form av Det Bysantinske Keiserdømmet), ble det avløst av en annen inspirerende og forenende kraft som holdt ideen om en felles Europeisk/Vestlig kultur i live gjennom den perioden som var vitne til skapelsen av de etnisk baserte nasjonalstatene som er med oss den dag i dag, i form av Den Katolske Kirke.

Religion og patriotisme er de to kreftene som gjennom historien har vært istand til å skape enhet, fremmane solidaritet, og rette den energien mot et felles mål over lenger tid. Politiske ideologier, slik som Kommunismen i det tyvende århundre, kan fungere som en erstatning, men sjelden for mer enn en generasjon før den brenner ut.

Folk trenger kort sagt å føle seg som del av et lag som strever mot et felles mål med folk de har noe til felles med for å virkelig legge sin sjel i et foretak. Det overfladiske limet av lover og regler har kun begrenset holdbarhet. Virkelig solidaritet kan ikke manes frem av løse luften gjennom byråkratiske forordninger. Og i mangel av det eksisterer et samfunn som en uthult eik, kun på lånt tid.

img
Foto by Colin Gregory Palmer
(Klikk for større bilde)
Det er ikke nok å bare eksistere, men ikke egentlig leve, hverken som mennesker, eller som samfunn. En sivilisasjon som ikke lenger har levende bånd til sin fortid, eller kan være stolte av den og styre mot et felles mål, hvor enn vagt, er dømt til å vansmekte, tape fremdrift, og til slutt gå i oppløsning, uten at noen ytre fiende behøver å gi det siste dyttet, eller at et skudd avfyres i sinne.

Følelsen av å tilhøre og bidra til et kollektiv eller et viktig tiltak er grunnlaget for slike fellesløsninger som velferdsstaten, som mangler samstemmig oppslutning i et fullstendig atomisert samfunn.

Midlertidig helse og trygghet, til og med velstand, er ingen fullgod erstatning for tro, håp og solidaritet som den drivende kraft bak et levedyktig samfunn. “Après moi le deluge,” er ikke noe motto for å samle massene til noe individuelt eller kollektivt storverk. Selv det å unnfange den neste generasjonen virker som et fåfengt tiltak, en coda inn i mørket som bare kunne være en distraksjon fra å nyte dagen i dag.

Det er ikke til å undres over at når de stilles ovenfor mennesker som drives av en brennende tro på at de er i besittelse av den Gudgitte sannhet, som er fullstendig uforenlig med sekulære humanistiske verdier, så er moderne Vestlige Europeere handlingslammet. Da de selv for lenge siden har glemt en slik overbevisning, finner de den uforståelig hos andre. Eller deres minner om en slik overbevisning fra fortiden er så uopprettelig besudlet og diskreditert, slik som Kommunismen og Fascismen, at de nesten instinktivt skyr unna byrden å felle dom over noe som helst, og relativismen til det eneste trygge moralske ståsted.

Skeptisisme og tvil er blant de viktigste egenskapene som ligger til grunn for nesten alle de fremskritt Vestlige samfunn har gjort, friheten til å spørre, «Er du sikker?» Eller kanskje viktigere, motet til å spørre, «Er jeg sikker?» Men drevet til et ytterpunkt av nesten ideologisk selv-hat så er det særdeles lite hjelpsomt.

En kyniker, eller Margaret Thatcher da hun sa, «Det finnes ikke noe slikt som samfunn,» ville nok si, «Hva er dette 'Vi'? Det finnes ikke noe 'Oss', like lite som du er den tolvte spilleren på laget mens du sitter der med potetgullsmuler i fanget i godstolen og roper 'Mååååålllll!'»

Men det stemmer egentlig ikke, selv når det gjelder sport. Uten tilhengerene, som ofte har langt eldre og sterkere følelsesmessige bånd til klubben enn noen av spillerne på banen, så ville intet lag holdt det gående særlig lenge.

Det å bli født inn i, eller bevisst å velge en kultur eller sivilisasjon, så er vi på samme vis arvtagere og ivaretagere av den odelen og det eneste redskapet til å bære den inn i fremtiden.

Den tilsynelatende forvirrende røren som utgjør det moderne Vestlige samfunn kan tilsløre det grunnfjellet av felles verdier og ting man tar for gitt som i virkeligheten ligger under det mangfoldet. Hva har egentlig den hasjrøykende New Age Buddhistiske trend-hippien til felles med børshaien med plasthår og Italienske sko? Sett dem i samtale med en Alim fra en Madrasah i Pakistan, eller en Mandarin fra det Kinesiske byråkratiet, og det blir straks mye klarere.

Det ville ganske fort klargjøre viktigheten av de etiske og politiske forestillingene som ble skapt og utviklet av så mange bidrag fra forskjellige filosofer og politiske tenkere i Europa gjennom tidene, og som i dag utgjør hjørnestenen til et hvert demokratisk og lov-basert samfunn i Vesten. Vi er oss sjelden bevisst til daglig i hvor stor grad vi tar dette kulturelt betingede arvegodset for gitt, og at vår samfunnsform bygger på den frie og kritisk tenkende borger, og ideen om at enhver sosial eller politisk organisasjon kun trekker sin legitimitet fra bifallet av medlemmene som utgjør den organisasjonen.

Om man tar det for gitt at en ny Middelalder, eller en gjennomgripende religiøs vekkelse ikke er nøkkelen til dagens problemer, og at de etnisk baserte nasjonalstatene på det Europeiske kontinentet, selv om de var istand til å inspirere sin befolkning til felles sak, på samme vis som de Greske bystatene, rett og slett er for små til å takle de utfordringene de nå står ovenfor i en globalisert økonomi, så står man tilbake med den hittil nesten latterlige ideen om en felles Europeisk patriotisme.

Det ville kanhende være mer korrekt å bruke ordet nasjonalisme, på tross av det ordets langt tyngre bør av negative tilknytninger, istedenfor det mer positivt ladede «patriotisme». Patriotisme innebærer ganske enkelt en mer eller mindre dypfølt støtte til noe som allerede eksisterer og er åpenbart, slik som den instinktive patriotismen til en Franskmann eller en Ungarer med dype røtter i lokal historie og felles bånd. Nasjonalisme, på den annen side, har en sterkere overtone av aktiv handling og å skape noe som ennå ikke fullbragt. Men den aggressive bibetydningen av ordet gjør det allikevel problematisk.

img
Portrett av George Gordon,
Lord Byron i Albansk
folkedrakt, av Thomas
Phillips, c.1835, National
Portrait Gallery, London.
(Klikk for større bilde)
Ideen om en felles Europeisk patriotisme er ikke helt uten presedens. De tidlige Romantikerne marsjerte under dette banneret, før desillusjonen av Den Franske Revolusjonens sammenbrudd i kollektiv sadisme og blodsutgydelse, og senere Napoleons kroning av seg selv som Keiser, og seieren for smalere rent nasjonale reaksjonære grupperinger, gjorde dem stumme, innadvendte, eller førte dem mot en nasjonalromantikk knyttet til rent etniske, eller Völkishe, ideer – mot tradisjonell patriotisme.

Selv de som ikke sluttet seg til etablissementet hadde fullstendig gitt opp tanken om noen reell politisk eller sosial omveltning, og søkte seg stadig dypere inn i fortiden, til antikke idyller og middelalderske legender, eller innover, inn i den labyrintiske verden i det individuelle menneskelige sinn, der de, som Edgar Allan Poe, fant skyggelandskaper og mareritt som skulle føre til Freud og en ny gren av menneskelig erkjennelse.

Men det fantes en som ikke ville gi slipp på idealene fra den politiske Romantikken, George Gordon Lord Byron, den Britiske poeten, eventyreren og skandalemakeren. Byron er en av de merkelige kunstnerskikkelsene hvis personlighet og liv hadde langt større betydning for ettertiden enn kunsten de skapte. Det er ikke mange i dag, selv i hans hjemland, som setter seg ned og leser hans lange verse-epos «Don Juan» eller «Childe Harold's Pilgrimage» fra perm til perm. Men bruddstykker av hans verk og tanker gav senere inspirasjon til revolusjonære både til høyre og venstre, fra de protososialistiske nihilistene og anarkistene, til Nietzsche.

Byrons eventyr i Italia og Hellas, og hans for tidlige død i Missolonghi i 1824, i et forsøk på å støtte den Greske frihetskampen mot det Tyrkiske Ottomanske Imperiet, var denne ellers akademiske og fortsatt ganske tåkete ideen om en felles Europeisk patriotisme, uten tilknytning til den religiøst funderte forestillingen om «Kristenheten», gitt praktisk politisk form.

Selv om en felles Europeisk patriotisme ikke behøver være, og vel helst ikke bør være, utadvent aggressiv, så må den ha styrke nok til å holde en bredere nasjon sammen, som alle nå burde være ærlige nok til å si er det Den Europeiske Union famler mot, og bør bli.

Alternativet for Vestlig sivilisasjon er, synes det mer og mer klart, lik alvene i Tolkiens selvskapte mytologi å svinne taktfullt bort, med alle våre storverk lagt bak oss.

Και μερικοί έφθασαν απ' τα σύνορα,
και είπανε πως βάρβαροι πια δεν υπάρχουν.

Και τώρα τι θα γένουμε χωρίς βαρβάρους.
Οι άνθρωποι αυτοί ήσαν μια κάποια λύσις.

Κωνσταντίνος Π. Καβάφης - "Περιμένοντας τους βαρβάρους", 1904

Kulturemail email email email email email email divider translate email email email

Siste 5 saker innen Kultur