En av verden beste jagerflykonstruktører slakter flyet som skal bli ryggraden i det nye Norske luftforsvaret, F-35 Joint Strike Fighter.

Pierre M. Sprey, mannen som var delansvarlig for F-16 og designet A-10 "tankknuseren", kanskje to av de beste jagerflyene noen gang laget, har sammen med Winslow T. Wheeler, som er leder for Straus Military Reform Project ved Center for Defense Information i Washington, forfattet en artikkel til Jane's Defence Weekly hvor de slakter både prosessen som ledet frem til, og resultatet av F-35 Joint Strike Fighter-projektet.

Dette er flyet som utkonkurerte det Svenske Gripen NG og Eurofighter om å bli ryggeraden i det Norske luftforsvaret i fremtiden. Eurofighter trakk seg fra anbudsprosessen med begrunnelsen at løpet var lagt opp for at det Amerikanske flyet uansett skulle vinne, hvilket det også gjorde.

F-35 var egentlig ment å være den billigere broren til det mer avanserte jagerflyet F-22, og skulle i motsetning til dette også kunne eksporteres til andre nasjoner. Men i det siste budsjettforslaget for det Amerikanske Forsvaret valgte USAs Forsvarsminister Robert Gates å avlyse videre produksjon av det etter hvert horribelt kostbare F-22.

Det betyr at også det Amerikanske Luftforsvaret i fremtiden vil være basert på F-35. Dette burde forsåvidt ha vært godt nytt for Det Norske Forsvaret. Men nå sabler altså ingen ringere enn Pierre Sprey kvaliteten på, og tankegangen bak, dette flyet.

Hva gjelder den strategiske tankegangen bak flyets konstruksjon mener Sprey at for mange av flyets egenskaper har blitt ofret til fordel for den såkalte stealth-teknologien som er ment å gjøre flyet usynlig for fiendtlig radar. Sprey mener dette er er en tvilsom byttehandel, all den tid selv middels moderne luftforsvarsteknologi allerede i dag kan oppdage og sikte seg inn på flyene. Han påpeker at selv Serbias relativt primitive luftforsvar greide å skyte ned to F-117 som benytter samme stealth-teknologi i 1999.

Tatt i betraktning at flyet først og fremst er konstruert for å kontre trusselen fra en teknologisk avansert stormakt er dette i utgangspunktet et tvilsomt valg. Når man også tar med i beregningen at flyene er svært kompliserte og tidkrevende å bygge, og at prislappen på hva de til slutt vil ende opp med å koste stadig blir oppjustert, så burde det kanskje begynne å bekymre medlemmene i Den Norske Forsvarskomiteen.

I tillegg påpeker Sprey at på tross av at 513 fly allerede er bestilt fra Lockheed Martin så har kun 2 prosent av flyet blitt testet. Disse innledende testene avslørte da også betydlige problemer i styrings og motorsystemet som nå må rettes opp.

Men det som virklig forbløffer Sprey er at man kun har planlagt å teste 17 prosent av flyets egenskaper i virklige tester. Resten skal bare undersøkes via datasimulasjoner og papirstudier.

Om man godtar tallene for design og ytelse slik de er lovet, så vil F-35 allikevel være overvektig og mangle kraft. Med 49,500 pund take-off vekt og 42,000 pund av motortrykk, så vil den være et betydelig tilbakesteg i motorkraft mot vektratio for en ny jager. Med kun 460 kvadratfot vingeflate, vil vingebelastningen være skremmende 108 pund per kvadratfot. Det vil gjøre F-35 mindre manøvreringsdyktig enn selv det gyselige F-105 "blyvogna" som ble kanonføde over Nord-Vietnam.

Med en bæreevne som begrenser seg til kun to 2,000 pund bomber - hvilket er mindre enn F-105 kunne bestykkes med - så kan det knapt påståes at F-35 er noe førsteklasses bombefly heller.

Som luftstøtte for Amerikanske tropper i bakkekamper så er F-35 helt håpløst. Det er for raskt til å finne mål og skille egne tropper fra fienden, for skjørt til å tåle ild fra bakken, og bruker for mye drivstoff til å sirkle over slagmarken over lengre perioder. Det er et enormt skritt tilbake selv i forhold til dagens A-10.

Uansett er det nok liten tvil om at Norske myndigheter, kanskje mer ut i fra lojalitet ovenfor USA enn av tekniske grunner, vil stå fast ved sin beslutning om å gå til anskaffelse av 48 F-35 Fpint Strike Fighter. Men det kan synes tvilsomt om den opprinnelige anbudsprisen på 18 milliarder kroner vil vise seg å bli den endelige prislappen på noe som kan synes å være av begrenset verdi for forsvaret av Norsk territorie.