Det er vel svært få litterære størelser av sammenlignbar posisjon som det har stått mer strid om enn nettopp Edgar Allan Poe, som ble født for nøyaktig 200 år siden i dag, den 19 januar 1809 - Da han døde i 1849 var han i hovedsak glemt i det litterære miljøet i hans hjemland USA, og var, bortsett fra i kjølvannet av en ondsinnet biografi post-mortem av pastor Rufus Griswold, en ikke-person, til de franske symbolistene, med Charles Baudelaire i spissen, løftet ham fram som en av foregangsmennene for det som kanskje ble det mest radikale bruddet i litteraturens og den generelle kulturens historie, modernismen.

Det litterære og akademiske etablisement, og da særlig i hans hjemland, har aldri følte seg helt vel med Poe. Hans landsmann Henry James mente at en entusiasme for Poe var et tegn på en primitiv tankegang. T.S.Eliot, som også var en amerikaner i selvpålagt eksil, hadde heller ikke mye godt å si om Edgar, «men» la han til «man kan ikke være sikker på at man selv ikke er påvirket av Poe.» Den godeste Eliot var nok inne på noe der, da man kan se tydelige litterære gjenklanger fra Poes verk i hans eget «The Waste Land».

Det er nok først og fremst alle motsetningene hos Poe som har gjort det så vanskelig for ettertiden å bli enig om en vurdering av ham; men det er også disse motsetningene, de stadige indre bruddene som nettopp er det som gjør Poe viktig og som hever ham over en hvilken som helst gotisk forfatter.

Det var paradoksalt nok via fransk litteratur at Poe først fikk en solid fotfeste i den amerikanske kanon. Allerede i Poes livstid var noen av novellene hans kommet på trykk i fransk versjon. Men det var først da den store franske poeten Charles Baudlaire (1821 - 1867) fattet en interesse for denne dikteren, som han så på ikke bare som en forgjenger, men som en sjelsfrende, og viet 18 år av sitt liv til å oversette ham til fransk, at Poe plutselig får en stilling som en av de viktige moderne forfatterne.

Det er ikke tvil om at Poe har en egen tyngde som ville ført til at han ville bli husket uavhengig av Baudelaires kampanje for ham, men det ville sannsyneligvis ha vært «en annen» Poe enn den vi kjenner i dag. Det har til og med vært de som har ment at Baudelaires franske oversettelser av Poe er overlegene de engelske orginalene - ja, for noen år siden kom det ut en engelsk oversettelse av Baudelaires franske oversettelser av Poe fra engelsk!

Et av de sterkeste trekkene ved Poes verk er at han på mange måter «skrever over» flere litterære epoker og oppsummerer og knytter dem sammen. Denne stillingen som «en portalfigur» kan illustreres ved en av de mindre kjente novellene hans, «Hop-Frog» («Froske-sprett»), der han til å begynne med benytter 1700 tallets og opplysningstidens kjølige ironiske språktone, for så å bevege seg gjennom romantikkens gotiske staffasje, før han ved slutten av novellen ender opp i en slags ekspresjonistisk skrikende galskap.

Poe var blandt de første som forsøkte seg på en metodisk undersøkelse av det underbevisste sinn. Om det ver en ting Poe insisterte på, så var det teori, og hans psykologiske teorier (i «Eureka», «Marginalia» (hans dagboksnotater) og hans anmeldelser) er sentrale for en virkelig forståelse av hans verk. Tar vi disse i betraktning, forvandles disse fortellingene til veikart over ubevisste mentale prosesser. For hva er vel det storslåtte huset Usher, med alle de mørke rommene, bisarre møblene, de buede takene, de kronglete gangene og sprekken som løper gjennom det, annet enn en pre-Freudiansk modell av det underbevisste sinn - akkurat som Roderick og Madeline Usher er to halvdeler av den samme personen.

Dette reperesenterer et kvantesprang i den litterære bevisstheten i det nittende århundret. Poe valgte den gotiske skrekkfortellingen for å undersøke ytterliggående mentale tilstander, men han sprenger denne genren, fordi hans analytiske evner etter hvert førte til at han ikke lenger var tilfreds med å «gotifisere» ikke-fysiske krefter. I mer ukjente og oversette verk som «The Imp of The Perverse» og «Between Wakefullness and Sleep» (fra «Marginalia»), strekker Poe en bro til nåtidens Psykologiske behandling av karakterer og hendelser. Som Richard Wilbur så riktig påpekte, så var Poe den første forfatteren i den moderne tidsalder som oppdaget det moderne temaet fremfor noe: oppløsningen av personligheten.

På mange pukter har andre, senere forfattere gjennomført ideene Poe er inne på med større konsekvens, enten det gjelder kriminalnovellen, science-fiction eller det symbolistisk/modernistiske diktet, men selve ideen kan som regel spores tilbake til Poe. RoderickUshers kunst foregriper feks. kubismens ideer et århundre senere, selv om ideeinneholdet er klart bundet til nygotikken, på samme måte som Poe selv ofte foregrep og kastet fram ideer og tanker som først langt senere ble tatt opp igjen av modernistene, men fremdeles i et stort sett tradisjonellt formspråk. Usherfamilien og Rodrick Ushers musikksmak foregriper på samme måte klart Schønberg og Weberns atonale komposisjoner.

Poe var, i større grad enn de fleste av sine samtidige, en svært bevisst og programatisk forfatter, men mange av de temaene som vi ser på som sentrale i hans produksjon, er uadskillelige fra hans egen biografi. Man skal være svært forsiktig med å lese forfatterens livshistorie inn i det han skrev, men på et punkt er det vanskelig å komme utenom å lese Poes egen biografi inn i det han selv skrev: det faktum at Poe mistet sin mor i ung alder, og hans ekteskap med den svært unge og seksuellt og intelektuellt ikke truende kusinen Virginia har visse tilknytningspunkter til mange av de mest markante kvinneskikkelsene i hans verk.

Den stadige kretsninger rundt sykdom gir seg i «Berenice» utslag i at fortelleren først tillater seg å ha følelser for henne når hun er syk, og derfor ikke lenger truende. På et dypere plan representerer vel dette en usikkerhet på mannsrollen i en moderne tid som ikke lenger gir rom for tradisjonelle maskuline verdier. Men hovedpersonenen greier fremdeles ikke å løsrive seg fra fikseringen, som overføres til det «aktive» maskuline element, som symboliseres gjennom tennene, en krevende, aktiv og ikke kun mottagende femininitet.

I «The Fall of the House of Usher» fungerer nettopp valget av en ridderroman med dens handlingskraft, maskuline og anti-intilektuelle verdier som et kontrapunkt til den stivnede, handlingslammede Riderick Usher.
Freud kunne naturligvis ikke motstå å lese sine egne tanker inn i Poes verker og tolket dette i henhold til sine egne teorier omkring kastrasjonsangst og «vagina dentata». Selv om Freuds tolkning nok har mye for seg, så kan man stille seg spørsmålet om ikke temaet har tapt noe i spenning der det har vunnet i klarhet.

Kjærlighet i døden - kjærlighet gjennom døden dukker opp igjen i det incestuøse forholdet mellom Rodrick og Madeline Usher. Huset Usher slites bokstavlig talt i to av spenningene mellom fortiden som Rodrick ikke kan frigjøre seg fra den moderne avantgardistiske retningen han selv representerer - Usher er fanget i en morbid Hamletpositur mellom Eros og Thanatos som han ikke makter å kombinere. Han lider av den samme overfølsomhet og overintilektualitet som fortelleren i både «Ligeia» og «Berenice» - den samme fornektelse av driftslivet, symbolisert ved begravelse av kvinnen, men som ikke lar seg drepe, kanskje p.g.a. denne Hamletaktige mangelen på handlekraft.

Innavlen i familien - stillestående tradisjoner og gammel kultur kjemper mot den moderne tids oppløsning og ekspansjon.Incesten fungerer som et forsvar mot forandring - en genetisk og kulturell «perpetuum mobile», et bolverk mot oppløsning, oppløsning av kategorier og den moderne promiskiøsitet - en rendyrking «in extremis» som i sin ytterste konsekvens nettopp fører til stillstand og endelig oppløsning. Det er denne reduksjon som symboliseres ved det avmagrede, «anorektiske» landskapet fortelleren møter ved åpningen av novellen. - Usherfamilien skjærer det indre landskapet inn til beine, noet som resulterer i en overfølsomhet for de ytre påvirkingene man i utgangspunktet vil stenge ute.

Huset Usher og sprekken som løper gjennom det er bare et bilde på Rodricks og Poes eget sinn. Poe beskriver det da også som et ansikt, Ushers eget ansikt, som speiles i tjernet som ligger under. Det var kan hende også et speilbilde av de indre spenninger hos Poe selv, som han på et personlig plan aldri maktet å mestre, men som han gjennom sin skrivning utnyttet til å illustrere det intelektuelle og sosiale bruddet som hele den vestlige kulturen sto på randen til, og som han derved, forhutlet, tragisk og storslagent, står som portalfiguren til.

Denne artikkelen er et utdrag av innledningen til utvalgte noveller og dikt av Poe, "Skrekken og det Moderne: Edgar Allan Poe", som om kort tid vil gjøres tilgjengelig på Nordisk Tribuns kommende litteraturside, Bibliotekia.