Den 11. i 11. klokken 11 i 1918 stilnet kanontordnen over Flandern og Nord-Frankrike som hadde begynt da Østerike-Ungarn angrep Serbia 28. juli 1914. Det som fire år tidligere hadde vært frodige åkre og idylliske landsbyer i et av Europas mer velstående og idylliske hjørner, var forvandlet til en mellomting mellom et månelandskap og et slakterhus. Og da det hele var over var det egentlig ingen som kunne si de hadde vunnet noe som helst.

På tross av at det er gode argumenter for å påstå at det var denne krigen som på godt og vondt skapte den moderne verden, og er den hendelsen som skilte oss fra den Victorianske tiden og den Europeiske kulturen som strakte seg bakut hele veien til Rennesansen, så kommer den som oftes i skyggen av oppfølgeren et par riår senere, Den Annen Verdenskrig. En grunn er nok nettopp det faktum at Den Første Verdenskrig sett med ettertidens øyne synes så deprimerende meningsløs. I sammenligning har kampen mot Nazi-Tyskland et heroisk skjær og et mye klarere preg av en strid mellom godt og ondt, svart og hvitt.

Det er et klassisk spørsmål, fra grunnskoler og opp til de mest anerkjente historikere, om hva som egentlig utløste Den Første Verdenskrig. Noen peker på konflikter på Balkan. Andre viser til Britisk frykt for en stadig sterkere Tysk sjømakt. Andre igjen mener selve organiseringen av allianser og mobiliseringsordre i de enkelte land gjorde det uungålig at det ble et skred mot krig så snart de første hjulene ble satt i bevegelse. Det er blitt fremført mange andre, og andre kombinasjoner, av forklaringer på krigsutbruddet. Men et bedre spørsmål er kanskje hvorfor. Hvorfor grep ingen inn for å forhindre at det eskalerte til katastrofe?

Svaret på det spørsmålet er nok at ingen, hverken mannen i gaten, monarker eller politikere, og minst av alt generalene hadde noen forståelse av hva en moderne industrialisert krig innebar. Det fantes nesten ingen eksempler. Den Europeiske verden hadde i stort monn lagt bak seg en ubrudt fredsperiode som hadde vart siden Napoleon ble skipet til St. Helena. Ja, det hadde vært glimt av det som skulle komme. Ett av dem var Den Amerikanske Borgerkrigen på 1860-tallet. Men den var et eksotisk og perifert fenomen sett fra de Europeiske sentralmaktene, og lå uansett to generasjoner tilbake i tid.

Krimkrigen, utkjempet innerst i Svartehavet mellom Storbritannia, Frankrike og Russland hadde også gitt et forvarsel om den skyttergravskrigen, preget av håpløse frontalangrep mot piggtråd og repeterende geværild. Men også denne krigen var blitt utkjempet langt fra hjemmefronten og lå et godt stykke tilbake i tid. For mange, både høyt og lavt, var krig et nesten romantisk foretagende, hvor soldater kledt i fjonge uniformer marsjerte hjemifra, var borte et par måneder og kom tilbake stort sett alle sammen, som helter etter å ha gjort opp med fienden på et sted der ute langt fra folk flest og deres daglige liv.

Det som hadde skjedd i løpet av den lange fredsperioden var en periode av ikke bare fred, men også kanhende de største teknologiske fremskritt verden før eller siden har sett maken til. Den bevegelige krigføringen, som kulminerte i de store slagene til Napoleon, hvor angrep alltid var beste forsvar, var i mellomtiden blitt gjort avlegs av den teknologiske utviklingen. Oppfinnelsen av piggtråd, tungt artileri, bakladningsgeværer, og ikke minst mitraljøsen, hadde snudd strategi fullstendig på hodet. Det var nå forsvareren, nedgravd i skyttegraver omringet av piggtråd, skjermet av et ingenmannsland der kuler og granater kunne forhåndsinstilles til å regne ned, som satt med de beste kortene.

{ad align='right' size='350'}De som paradoksalt nok, men i kjent stil, var de siste til å innse dette, var generalene. Det er jo et fast uttrykk at generaler alltid utkjemper forrige krig. Og det er et av de mest depressive skuer i hele spillet, hvordan ledere på begge sider, lenge etter alle hadde innsett hvor fåfengt det var, sendte bølge på bølge av de mennene de komanderte i håpløse frontalangrep mot en fiende som kunne meie dem ned i hundretusentall.

Da det hele var over var det ikke så mye fordi noen av partene hadde vunnet, men at alle parter var årelatt til utmattelsen. En hel generasjon unge menn var mer eller mindre utslettet. Fenomenet de litt eldre av oss husker av gamle peppermøer var i stor grad et resultat av dette. Det var rett og slett ingen menn igjen på deres alder til å gifte seg med.

Alt dette, elendigheten og lidelsen i skyttergravene, det politiske og sosiale kaoset det utløste over hele verden, og de ufattelige økonomiske tapene ville vært ille nok. Men det hele ble gjort så enda mye verre etter at krigen egentlig var over. Tyskland som hadde insett at landet ikke lenger kunne bære de tapene krigen innebar hadde overgitt seg. Men da partene samlet seg i Versailles i Frankrike forventet de en avtale om fredsslutning som i stor grad bevarte forholdene før krigens utbrudd. Og de hadde gode grunner for å mene dette. Ingen fremmed soldat hadde jo satt sin fot på Tysk jord. Men seierherrene, og da særlig Frankrike, som hadde lidd kanskje de største tapene, ville ikke bare ha hevn og erstatning for sine tap, men også sikre seg at Tyskland aldri igjen ville kunne utgjøre noen trussel mot dem.

Det er ironisk at de latterlig harde vilkårene Tyskland ble tvunget til å godta i Versailles-traktaten heller enn å sikre freden, tvertimot garanterte den neste krigen, som noen klarøyde deltagere, slik som den store økonomen John Maynard Keynes gav klart uttrykk for. Knust under horrible krigsskadeerstatninger, og bitre over å ha blitt fornedret uten å kunne forstå at de hadde tapt på slagmarken, vokste bitterheten i det Tyske folket og gav fruktbar grobunn for ekstreme politiske grupper. En av de gruppene, og en mann, Adolf Hitler skulle snart nok utnytte det.