Vampyrmyten fortsetter stadig å trollbinde. Den har overlevd og tilpasset seg til nye tider og omstendigheter. Enten det er i ensomme små landsbyer i den gamle verden, eller de mørke bakgatene i moderne storbyer, så holder den gamle blodsugeren seg gående.

Hvordan kan det ha seg at vampyren er en slik tilpassningsdyktig og levedyktig myte, mens la oss si varulven i det store og det hele er en kuriositet? For en tid tilbake spurte den amerikanske forfatteren Adam Lipkin seg i en artikkel i litteraturbloggen Bookslut hvorfor det ikke er flere gode romaner om varulver.

Varulvlitteraturen, sett under ett, suger. Sturgeons Lov [at 90 prosent av alt er skitt] undervurderer akkurat hvor dårlige varulvhistorier stort sett er. Du ville strengt tatt være heldig om du fant en god novelle eller roman om varulver av tre hundrede.

Jeg tror han faktisk har snublet over svaret på sitt eget spørsmål da han sier, "beklageligvis skriver alt for mange forfattere om varulver som kun hårete seriemordere, eller er så besatt av å utforske de dyriske sidene av dem at de fullstendig ignorerer den mennesklige siden."

Og der er vi fremme ved poenget. Vampyrer, eller en annen skrekkfigur fra film og litteratur Hannibal Lecter, er så mye mer fascinerende og skremmende nettopp fordi de kan gi uttrykk for sin galskap, og tilogmed gjøre den fristende, og derved true vår egen sinnslikevekt. Hverken ulven eller det rammede mennesket kan formidle noe annet enn banal blodtørst og elendighet. Det er vansklig å lage en intressant figur av slikt. Men i utgangspunktet slekter begge figurer tilbake til samme rot.

Varianter av vampyrmyten, om de døde som stiger opp fra sine graver for å nære seg på blodet og livskraften til de levende var å finne stort sett over hele Europa. Nylige arkeologiske funn har avslørt nye pekepinner på hvor urgammel denne overtroen faktisk er, fra en kilde som ikke bare er svært så viktig, men nesten mer grusom enn noen Gotisk roman om Valakiske voivoder.

De gamle Germanske stammene i Nord-Europa, som dengang var et utemmet tåkelandskap av myrer og skoger, senket noen ganger sine døde ned i myrer. De kjemiske forholdene i grunnen var slik at kroppene ble så godt bevart at da de ble funnet tusner av år senere hendte det at det ble startet politietterforskninger, siden man først var overbevist om at det måtte være ofre for nylige mord. Det har blitt spekulert i at de var henrettede kriminelle, eller offer til gudene; kanskje de var mennesker som ikke lenger kunne ta vare på seg selv eller var rammet av en eller annen sykdom eller lidelse og ble sett på som en byrde eller en trussel mot resten av samfunnet, eller kanskje en kombinasjon av disse grunnene. Men ved siden av hvordan de døde så er det også et mysterium angående hva som ble gjort med likene.

Noen av dem hadde faktisk staker drevet gjennom hjertet, noe som kan antyde en frykt for at de skulle stå opp igjen søke hevn eller utsette samfunnet for en overnaturlig fare, at de skulle vende tilbake som vampyrer.

De opprinnelige vampyrene i Sentral-og Øst-Europeisk folketro var lite mer enn vandrende lik, tanketomme vesener drevet av kun et dyrisk instinkt for å fortære de levende. Disse groteske figurene kan knapt sies å engang kalles bevisst onde. Fødselsøyeblikket for den moderne litterære vampyren kom på sommeren 1816. De to Romantiske poetene George Gordon Lord Byron, og Percy Bysshe Shelley, Shelleys unge kone Mary, og Byrons livlege John Polidori, var værfaste i Villa Diodati ved Genevsjøen. For å få tiden til å gå utfordret de hverandre til å lage den beste skrekkhistorien.

Percy Shelley, som først og fremst var en lyrisk poet, fant det vansklig å finne på noe som helst. Men hans kone skrev de første utkastene av det som skulle bli romanen "Frankenstein, eller den Moderne Prometheus". Byron, som var mer vant til den etiske form enn Percy Shelley, laget faktisk et fragment av en vampyrfortelling, om en tragisk, gjemsøkt, men alikevel edel og aristrokratisk vampyr, som mer enn noe annet strengt tatt liknet ham selv. Han fullførte den aldri, da han ikke hadde noen høy formening om denslags trivielle skriblerier. Men Polidori kom senere til å bearbeide å utvide dette fragmentet og gjøre det til den korte romanen "The Vampyre", som til å begynne med ble tilskrevet Byron. Denne boken og vampyren Lord Ruthven, skulle senere bli en åpenbar inspirasjon for Bram Stokers Dracula, og alt som deretter fulgte.

Såpeoperaen "Dark Shadows", som gikk på amerikansk fjernsyn over fem år, fra 1966 til 1971, på TV-stasjonen ABC, med intet mindre enn 1245 episoder og et par kinofilmer, og den sentrale karakteren Barnabas Collins, den angsridde vampyriske antihelten, fulgte opp og utvidet dette forbildet, og ble selv en modell som slike senere verk som Anne Rices vampyrromaner og Joss Whedons "Buffy the Vampire Slayer" og "Angel" ville vært utenkelige uten. På dette punktet var vampyren blitt nesten fullstendig menneskeliggjort, og mer av en superhelt enn en superskurk. Det som har skjedd er at vampyrfiguren har glidd bort fra varulven, og skilt lag med den opprinnelige roten av myten om det menneskeetende beistet.

En mulig forklaring på hvorfor vampyren utkonkurrerte sin pelskledte rival kan finnes i det faktum at de viktigste bærerene av denne myten i fortiden så vel som i dag, og både som fortellere og som lyttere er kvinner. I førmoderene tider var jo de fleste menn og gutter, selv de svært unge, utendørs under arbeidsdagen. Kvinner, på den annen side, tilbragte mye av tiden med å utføre oppgaver enten innendørs, eller i det minste oppgaver som gjerne ble utført i en gruppe på ett sted. Det er der eventyr, sagn og fortellinger stort sett ble fortalt, hvor eldre kvinner fortalte historier for de yngre. Dette er grunnen til at mange eventyr og legender gjenspeiler ting som kvinner er opptatt av, selv når hovedpersonen er en mann.

Moderne tider er knapt nok annerledes. En spørreundersøkelse ville nok klart vise at den jevne leser av Anne Rices vampyrromaner, vel dvs. før hun fant Jesus og dårlig litteratur, hovedsaklig er kvinner. Sett fra dette perspektivet får noen av arketypene en klarere mening. Menn kan godt være sjarmerende typer med glatte tunger. Men bare du vent til de får deg alene på et mørkt sted, og de forvandler seg til blodtørstige dyr.

Varulvmyten er langt enklere og barnsligere i sammenligning - en snill gutt viser seg å være en gjennomført drittsekk på et øde sted under fullmånen og vil rive deg i filler - ta deg i vare! Vampyren på den annen side er mer komplisert, da han hverken er den helt snille unge gutten, eller det tanketomme dyret. Vampyren representerer en vanskligere, men også mer realistisk, og dermed mer slitekraftig, metafor for det maskuline - hyggelig mann (ikke gutt) viser seg å være noe av et best, men alikevel å så sjarmerende. Han spiser deg ikke med hud og hår, men tar en bit, og forvandler deg til noe fremmed og mindre uskyldig....

Nå skal det sies at det gjennom tidene har blitt prestert ganske mye pinlig dårlig litteratur, film og fjernsyn også om vampyrer. Men vampyrene er udødelige også ovenfor grusomt dårlige bøker og filmer. Den kommer alltid til å reise seg fra graven, da menneskenaturen, som alltid vakler på eggen mellom det sublime og det dyriske, alltid og over alt er den samme.