John McCain ville ha Joe Lieberman som visepresidentkandidat. Et annet alternativ han angivlig skal ha vært intressert i var den mer moderate Republikaneren Tom Ridge men rådgivere og representanter for partiapparatet overbviste ham om at siden han selv ikke var særlig godt likt innenfor den svært viktige religiøse fløyen i partiet, så var han nødt til å velge en visepresidentkandidat som appellerte til denne gruppen.

Det var da de Neokonservative, anført av skribenten William Kristol fremmet et alternativ som inntil da ikke hadde figurert på toppen av noen lister. Kristol hadde først truffet Sarah Palin under det konservative magasinet National Reviews årlige cruise, som i fjor ble lagt til Alaska. Der la de til kai i delstatshovedstaden Anchorage, hvor Kristol og kompani drakk te med den ferske Republikanske Guvernøren. Hva enten Kristol så det han oppriktig mente var et politisk talent, eller et lettsmidd redskap, kan ikke vites med sikkerhet. Men uansett ble Kristol og hans indre krets deretter Palins våpendragere.

Selv om valget ennå er fem dager i fremtiden, er det tydlig at Palin og hennes støttespillere allerede har større fremtidsvyer for øye. Hun selv snakker nå åpent om sine ambisjoner om å lede partiet i neste presidentvalg i 2012. Man kan jo enkelt forestille seg hvor populære den slags uttalelser er i McCain leiren, som naturlig nok helst ikke ser at Visepresidentkandidaten tar et tap på forskudd.

Men det er ikke bare Palin selv som spekulerer i en fremtid for Partiet anført av henne. Enten det til slutt blir henne, eller Huckabee eller Guvernøren i Louisiana Bobby Jindalh, så er det rimlig sikkert at den neste republikanske presidentkandidaten vil komme fra den religiøse ytre høyre fløyen, siden det som gjenstår av den gamle moderate vingen sannsynligvis vil tape sine siste valgte posisjoner i det kommende valget, og står relativt maktesløse tilbake.

Det tilsynelatende paradoksale faktum at et parti som er i ferd med å tape et valg hovedsakelig fordi de blir sett på som for langt til høyre av velgerene deretter reagerer, ikke ved å moderere sin ploitikk, men ved å styre mot det enda mer ekstreme høyre, er ikke uhørt. Noe av den samme prosessen rammet det Britiske Konservative partien etter valgnederlaget i 1997. De parlamentsmedlemmene som overveiende mistet sine posisjoner var nettopp de mer moderate figurene i partiet som representerte de mer usikre og ideologisk balangserte valgkretsene. De gjenstående representantene tilhørte nesten alle den harde kjærne,som i de påfølgende årene valgte den ene lederen mer uvalgbar i folket enn den andre.

Mye kan tyde på at den samme skjebnen vil ramme det Republikanske partiet om de reagerer på det overveiende sannsynelige tapet på samme vis, og velger Palin, eller en liknende figur, som sin fremtidige bannerfører. De løper da risikoen at det Republikanske partiet blir redusert til kun et regionalt parti for de gamle Sydstatene, og utestengt fra de fleste nationale maktposisjoner i en generasjon. Det ville vært et oppsiktsvekkende fall for et parti som kun for et par år siden snakket høyt om "en permanent republikansk majoritet".